Lulesamiske kofter

Noen enkle regler må følges når det gjelder dekoren. Den ytterste kledekanten er alltid rød i halsåpningen og veksler ved skuldersøm med grønn eller blå, De smalere kledekantene som er innenfor den røde, veksler også farge ved skuldersøm. Åpningen kantes med rødt, grønt eller blått klede,

Midt bak på nakken er en rød rute (gávlos), som har påsydd to eller tre horisontalt langsgående, smale kledestriper i gult, grønt eller blått. På ermene brukes samme dekor som på nederste del av halsåpningen.

Kofta har påsydd et 1 cm bredt vevd band (lissto). Bandet er vevd med grindvev og er rødt og grønt/ blått ytterst på hver side. Det er striper av andre farger samt rutemønster (tjalme).

Noen har ytterligere en dekor nederst på kofta består av en 4 cm rød og 2 cm blå eller grønn kledestrimle og vevd band (lissto). Det vevde bandet sys på nederst.

Denne kofta sys av garvet reinskinn, der kjøttsiden vender ut og svaler i varmt vær. Det brukes 4–5 omtrent like store garvede skinn fra simler (hunnrein) og mindre rein.

Skinnkoftas snitt er det samme for menn og kvinner, og sys med dobbeltsøm (njallomsávve), slik at sømmene blir flate og sterke. Skinnkofta har ståkrage; kvinnenes er rød og mennenes blå eller grønn med en rute midt bak. Dekoren rundt halsåpning og ermer er den samme som på de tekstile koftene. Nederst på kofta er det et ca. 3 cm bredt, vevd band (lissto).

Beltene er 2–4 cm brede og er vevd på grindvev av tynt, rundtvinnet ullgarn, hovedsakelig i to ulike varianter: rutemønster (gahpadahka) eller plukkemønster (vinjok), som igjen er i ulike varianter og farger, etter slektstradisjon og veverens smak og behag. Ullgarnet er i de samiske fargene blått, rødt, gult, grønt samt hvitt og svart. I årene 1930–1960 var det også vanlig med rosa, lilla og forskjellige nyanser av samme farger. Dette har variert med moten og tilgangen på garn. Som innslagsgarn brukes perlegarn eller tynt ullgarn.

Bunntrådene i beltet træs i en grindvev og har valgfritt mønster: et kors, ruter eller stripete. Kantmønsteret består av striper og ruter. Det vanligste er tre ruter. Kvinners og menns belter er like, men skiller seg fra hverandre i farger, kvinners hovedsakelig rødt og menns grønt og/eller blått. Små barn kan ha bare én rute, da beltet ikke skal være så bredt.

I enden av beltet er det dusker eller en messingring. Beltet kan også ha dusker på hver side (guovtegietjak).

Bandet veves med grindvev med plukkteknikk som nordsamiske band. Avslutningen på bandet er lik det rutete bandet. Dusker eller messingring som avslutning.

Sølvbeltet er et 3–5 cm bredt belte til finbruk, som fest, konfirmasjon og bryllup. Beltet er rødt for kvinner og blått eller grønt for menn, med gule, grønne, røde eller blå kledestriper på sidene. Beltet er kantet med brunt reinskinn eller klede. Det er firkantete sølvknapper rundt midjen og tre runde sølvknapper på nedhenget, og en avslutning i sølv samt spenne i sølv. Når beltet settes på rundt midjen, henger enden ned midt foran, eller på venstre side for kvinner og høyre side for menn.

Brystkledet er et stort, firkantet kledestykke med utringning for hals, samt en 3–4 cm høy halskrage. Brystkledet er av rødt klede for kvinner og blått for menn. Det er kantet med hvitt reinskinn, og dekorert med valgfrie rutemønster med eller uten tinntråd. Tidligere hadde brystkledet en lomme i kanten for oppbevaring av verdisaker. Brystkledet ble på begynnelsen av 1900-tallet ofte avløst av skjorter og bluser, og fremdeles kan man se eldre menn og kvinner bruke bluser og skjorter istedenfor brystkledet.

Denne kragen er for kvinner og brukes til høytid, for eksempel bryllup. Det blå brystkledet er åpent midt foran og et stykke nedover, og har rød eller blå ståkrage med mye tinnbroderi. Åpningen foran har en rød kant, med flere søljer og maljer av sølv hengende rundt halsåpningen og kantes med hvitt skinn. Sølvkragen bæres under eller over kofta som sliehppá, med sølvet synlig i koftas bryståpning.

Sjal av silke eller ull brukes enten over skuldrene eller under lua, knyttet som et skaut. Det er enten ensfarget eller mønstret, og har få eller ingen frynser. Tidligere var det vanlig med hvitt til brud og konfirmant, noe som fremdeles forekommer.

Det brukes flettede band til å feste kommagene til leggen og som en overgang mellom bellingen og selve skotøyet. Båndene er ca. 1,8 m lange og ca. 2,5 cm brede. Avslutningen på ca. 40 cm er smalere, ca. 1 cm. Dusker på enden. Den enden som knytes i kommagen, er sydd på en skinnreim. Bandene har for det meste fargene rødt og blått, men kan ha innslag av gult, hvitt og grønt. Ifølge gammel tradisjon surres kommagband utover rundt kommagskaftet.

Kvinners kommagband er flettet i tre felt som er gult, rødt og blått (tjátjega). Kvinners kommagband kan også være flettet med rød bunnfarge med mønstertråder i gult, grønt, hvitt og blått i 5 forskjellige mønster: belaga – en farge på hver side, kan ha to blå mønstertråder i tillegg; guosaga – rød bunnfarge, mønstertråder som går som granmønster; vinjoga – sikksakk på rød bunn; suolloga – rød bunnfarge, mønstertråder som lager «holmer» og tjatjága/tsavága – 3 felt – det røde feltet alltid i midten. Fargene ellers kan variere.

Menns kommagband (sjnjierága) er flettet med bunnfarger i rødt og blått og kan ha mønstertråder i gult og grønt eller blått.

Vintersko sydd av bellinger av barket reinskinn med hårene på. Til et par nuvtaga brukes en omgang bellinger (hud fra reinens fire ben). Til ekstra store nuvtaga bruker man to omganger bellinger. Nuvtagane syes med spunnet senetråd fra reinen. Spesielt for lulesamiske nuvtaga er at sømmene vender innover på alle deler, bortsett fra rundt overlæret (aldas), som er sydd med sømmen ut. Overlæret har mellomlegg av kuskinn. Over denne sømmen er tynt brunt reinskinn vætet og lagt stramt over fra skaftet og ut til tuppen samt følgesene. Før i tiden ble det til skobunn brukt skinn fra ku, elg og hest samt selskinn.

Vintersko (gálloga) er sydd av hodepelsen til reinen. Man trenger færre sømmer fordi bunn, sidestykker og hæl er i ett, i motsetning til bellingsko. Det som skal bli tuppen på skoen, klippes til og sys sammen med en rød klederemse eller garvet skinn. Skoskaft klippes til av bellinger.

vår-, sommer-, høstkommager av brunt, barket, avhåret reinskinn (tjátjega, sko uten pels): Som såle brukes brunt, barket kuskinn for tykkhetens og stivhetens skyld.

sennegress/skohøy (gámasuojnne): Skohøyet suger opp fukt og holder foten tørr og varm.

Før brukte man kun bukser av skinn. Skinnet ble tatt fra reinens føtter og er hjemmegarvet, noen bukser sys med og noen uten pels. Bukser av skinn brukes fortsatt, mest av nappaskinn (sisti) som er avhåret og barket (garvet).

Kepen er sydd i vadmel eller tykt ullstoff. Den består av to deler samt kiler på siden og midt foran. Kilene har rødt dobbelt mellomlegg for kvinner og grønt eller blått for menn. Nedkanten er dekorert med en rød og grønn/blå kledestrimle for kvinner og omvendt for menn samt lissto – et vevd band lik den på kofta, men smalere (ca. 7 mm).

Tradisjonelt har kepen både for menn og kvinner ståkrage: Den rekker rett over ørene og er rundet til ansikt og hals. Et tvinnet knyteband holder kragen sammen over panna. Åpningen rundt ansiktet har en rød kant for kvinner og en blå eller grønn kant for menn.

Før i tiden var hemper sydd fast i baksømmen og på sidene av framkilen på innsiden av kepen. Gjennom hempene ble garnband trædd og knyttet fast på overkroppen for at kepen ikke skulle blåse opp.

Pesken sys av fem–seks reinskinn – så like som mulig – som er barket men ikke-avhåret. Finpesker sys av mørke reinkalveskinn, men lyse brukes også. Til brukspesker (hverdagspesker) brukes litt eldre rein, noe som gjør pelsene varmere og litt stivere. Alt fra reinskinnet benyttes til deler og kiler, slik at skinnet blir maksimalt utnyttet.

Manns- og kvinnepesker er like; kun lengden og vidden er forskjellig. Kvinnens er lang og mannens kort (nedenfor knærne), og begge har ståkrager som sys av deler fra reinens hodepels. Framdelen er firedelt og bakstykket er seksdelt. Alle sømmer er med kastesting og med senetråd fra rein.

Hals og ermer er dekorert med smale kledestykker i ulike farger og kantet med hvitt, brunt skinn eller klede. Ermene og selve pesken fôres med kalveskinn. Nederste kant på pesken har en 3–4 cm bred skinnremse av som oftest svart hundeskinn som forsterkning og dekor. Gamle, utslitte pesker ble helt inn på 1900-tallet brukt som innerpesk med hårsiden inn mot kroppen. Underklær i forskjellige stoffer avløste etter hvert innerpesken helt.

Votter/hansker av pels med langt hår (gámasgistá): Votter med pels er vintervotter, og er sydd av reinbellinger som er barket og ikke avhåret. Votten består av overside, sidestykker og innside med tommel, og kan ha kledestykker på øverste del av votten. Dekoren består av rødt, blått eller grønt bredt klede og kantes med barket reinskinn. For å holde sammen votteparet sys det på en hempe og en knapp øverst i vottesømmen.

Votter av skinn uten pels (rahpuga): Votter uten pels er sydd av avhåret barket reinskinn, og har samme dekor som votter med pels. Vottene brukes mest om våren og høsten, men blir også brukt om vinteren med ullvotter eller tovede votter inni.

Strikkede votter (fáhtsa): Man bruker også mønsterstrikkede votter til finbruk, som kirkebruk og markeder. Mønster og farger varierer.

Tradisjonelt er luer (gerakgahper) sydd av blått, grått eller svart vadmel eller tykt ullstoff. Lua rekker til ca. 2 cm nedenfor øverste del av øret. Høyden på lua er valgfri; noen foretrekker høye luer og andre helt lave. I dag syr man gjerne lue av samme stoff som kofta, men da fôres den for å gjøre den stivere.

Kvinnelua har fem kiler som er sydd sammen til en topp uten mellomlegg mellom søm. Nedkanten på lua (hålbbe) er i samme farge som toppen, ca. 4–5 cm bred. Kvinnelua har en rød klededekor midt på sømmen mellom topp og nedkant med to spunne tinntrådsrader. Ved ekstra høytidelige anledninger, som for eksempel ved giftemål, kan man ha fire bredder med tinntrådsrader.

Øverst på lua er smale kledebiter sammenrullet i ulike samiske farger og sydd på til en topp (tjuhppa). Nederst på lua er det påsydd en rød kledekant.

Mannslua har også fem kiler (årde), valgfri høyde, men ingen klededekor midt på sømmen mellom topp og nedkant, men to tinntrådrader som kvinnelua, og den har en bredere kant nede (hålbbe) enn kvinner. Nederst på lua sys det ikke på noen kant, men stoffet brettes inn og det sys en søm. Toppen (tjuhppa) er i samme farge som lua.

Etter at man har tatt på seg kep og lue, binder man et panneband bak i nakken slik at man tetter mellomrommet mellom disse. Pannebandet er blått og har en 4–5 cm rød, bred kledekant øverst og på sidene. Sidene er dekorert med spunnet tinntråd i forskjellige former: rette, flettede og doble sikksakk-linjer. Den røde kledekanten skal være øverst. Det er usikkert om dette var et hverdags- eller høytidsplagg.

Beltevedhenget er laget av reinhorn, messing eller sølv, er festet i beltet i en skinnreim. Det er rundt og har hull der man henger redskaper man har bruk for i dagliglivet, for eksempel kniv, saks i futteral, nålehus og nøkler.

• samisk drakt
• samisk kofte