Kofter fra Ofoten og Sør-Troms

Vi vet lite om hvordan kofta opprinnelig har sett ut, for det finnes få skriftlige kilder. Hos familier og private samlere finnes det derimot et rikt fotomateriale fra omkring 1900 og utover. På svensk side finnes det skriftlige kilder som også viser en rik koftetradisjon. Fra et feltarbeid kjenner man til to bevarte kofter fra 1910–1912, og flere eksemplarer fra 1920 til ca. 1950 som er i privat eie. Flere museer har fotografier, kofter og et stort utvalg av tilbehør i sine samlinger. Bevarte eksemplarer og fotografier viser kofter med forskjellig snitt og pynt. Noen kofter er lite pyntet. Det kan bero på lite tilgang til klede og band, men også på økonomi – og religion. Mange kristne samer praktiserte nøysomhet i sin hverdag, noe som førte til at pynt på kofter og også i heimen ble begrenset.

På fotografier ser en at kvinnene brukte sjal og forklær. Forklærne var ofte lyse, smale og nesten like lange som kofta. Mange var pyntet nederst med kapper av blonde eller annen pynt. Sjalene var ofte lyse, og ble lagt i kryss over brystet og stukket under beltet. I tillegg brukte mange kvinner et lite tørkle innenfor halskanten på kofta. På fotografiene ses også menn med luer uten skygge, noe som er et eldre trekk. Blant sjøsamene kjenner en til bruk av kråkesølv på krager og belter.

Utover 1900-tallet kan man ut fra fotografiene se en endring i koftebruken hos enkelte. Mennene begynner å bruke vanlige skyggeluer eller andre luer, og kvinnekofta får i noen bygder preg av kjolefasong. I perioden fra ca. 1950 til ca. 1970 brukes kofta sjeldnere og kun av eldre ved spesielle anledninger.

Kvinnelua er sydd av svart, blått eller grått klede eller fløyel. Hvite luer forekommer (mest til konfirmasjon eller bryllup). Mønsteret er et rektangulært stykke stoff som klippes slik at når stoffet rynkes foran, får lua høyde i form av en pull. Den har åpning bak som også rynkes. Rundt hele kanten nede pyntes med en remse av rødt klede. På denne sys et bredt silkeband med smal blonde og/eller smale kjøpte band på hver side. Bak, i åpningen, sys to knytteband. Det legges en pute i lua, slik at høyden forsterkes. Lua legges forover ved bruk (på svensk side bøyes den bakover).

Til lua brukes et vevd band med hvit bunn av tynt, fast bomullsgarn og rødt mønster av tynt ullgarn. Dette legges rundt pullen på lua, krysses foran og knyttes bak eller til luas knyteband.

Mannslua er sydd av mørkt klede. Den består også av en rektangulær del som klippes opp øverst i seks deler. Pynten består av smale, røde klederemser i sømmene mellom delene og i baksømmen. Lua kantes med en rød og en gul klederemse. Den har en dusk av rødt ullgarn og skygge av lær.

Barnelua er sydd av klede, ofte i blått. Mindre barn kan ha luer av blomstret stoff eller hvitt klede. Lua består av tre deler og er kyseformet. Pynten kan variere og bestå av klede, silkeband, kroklisser og/ eller andre band. Den har lange knyteband av silke eller flettet ullgarn, og knyttes tett inntil hodet.

Til koftene brukes belter; vevde, sydde og av skinn eller lær. Kvinnene bruker vanligvis vevde og sydde belter, sjeldnere av skinn og lær. De vevde beltene er av tynt ullgarn med gul bunn og rødt mønster, eventuelt med noen mønstertråder i midten i blått eller grønt. De fores og kantes deretter med bomullsband, klede eller skinn. Beltene lukkes med spenner og et flettet band med dusk som knyttes rundt en sølvknapp. Noen lukker beltet med sølvspenner. Sydde belter består av klede som fores og pyntes med klippede kledebiter i ulike mønstre i grunnfargene med innslag av andre farger. Skinnbelter er sydd av garvet skinn og kan som lærbelter være dekorert med sølvknapper. Beltene har kant og lukking som de vevde beltene.

De mest brukte beltene for menn er laget av lær. Det er et stort rom for individuell utforming av dekor på disse, dvs. de lages med eller uten hull, og dekoreres med sølvknapper og forskjellige spenner. Det typiske for mannsbelter fra dette området er at de lukkes foran og ikke på siden. Spenna, rikt dekorert og av samme lærmateriale som selve beltet, formes som en muffe hvor belteendene stikkes inn og festes. Noen menn bruker vevde belter kantet med klede eller garvet skinn. Barn bruker samme type belter som de voksne.

Fottøyet består av kommager til sommerbruk og skaller til vinterbruk. Kommagene er sydd av garvet skinn av okse/ku og rein. Etter sying blir de formet og smurt inn med en egnet smøring. Fasongen er stort sett som i andre samiske områder, men tuppen har en moderat størrelse. Kommagen er funksjonell; den er fast og stødig nederst og har mykhet i skaftet. I overgangen mellom forstykket, som går fra tupp til øverste kant, sys to hemper som bandene knyttes til. Da det i dag er lite tilgang på egnede materialer, kjøper de fleste fottøy med tilnærmet samme fasong som kommagene. Tidligere brukte man sennegress i kommager, men dette forekommer sjelden i dag. Sennegress er en gresstype som man tørket og la inn i fottøyet slik at føttene var dekket på alle kanter og isolerte mot kulda og gjorde fottøyet mykt å bruke.

Skaller er sydd av beredte skinn fra reinens legger (bellinger). Fasongen er stort sett som for kommager. Lengden varierer etter den enkeltes behov.

Til kommager og skaller trenger en band for å feste dem til foten. Til de vevde brukes tynt ullgarn. De enkle er oftest røde i midten, med andre farger på sidene. De mønstrete har gul bunn og rødt mønster. Mønstrene er bygget opp forskjellig for kvinner og menn. Kvinner kan i tillegg bruke flettede band av tykkere garn. Banda består av tre deler: innerst en gul, en rød i midten og ytterst en blå eller grønn del. Mellom delene legges det ullgarn på tvers som stikkes ned. Alle band har enten en skinnremse eller et flettet band, som knyttes til kommagen/ skallen, og en smalere, flettet del som avsluttes med en dusk.

Kvinner bruker sjal og søljer til kofta. Sjalene er av silke eller liknende stoffer, de har ofte flere farger og lange silkefrynser. Mange kjøper stoffer og frynser selv sine sjal. Sjalet legges over skuldrene og festes foran med søljer. Søljene, som er av forskjellig størrelse, har vanligvis skålformede anheng. Det forekommer også søljer av horn. De fleste bruker bare to eller tre søljer. I den kalde årstiden brukes ekstra store, flerfargede ullsjal.

«Uværskrage», luhkka, blir nå tatt mer og mer i bruk som et ytterplagg til kofta eller vanlige klær, spesielt av de unge. Den kan beskrives som en kep og må tas på over hodet (som en genser). Opprinnelig ble luhkka’en brukt til beskyttelse mot uvær på fjell og i utmark. Utformingen var slik at den skulle være lang nok bak til å sitte på, lang nok foran til å stikke ned i beltet og kort nok over armene til å kunne arbeide i – med andre ord veldig funksjonell for utendørs kroppsarbeid. I dag brukes den både av kvinner, menn og barn, og sys tradisjonelt av vadmel eller klede i svart, blått eller grått. Luhkkaen består av flere deler og har hette. Den er pyntet med dobbelt, rødt klede i sømmene og rødt og gult klede rundt hetta og nederst langs kanten.

Bandet er vevd i ullgarn med gul bunn med rødt mønster. Det avsluttes med dusk av renningsgarnet i begge ender. Lengden er individuell. Det knyttes rundt midjen, legges under beltet og faller nedover kofta i to lengder. Mønstret er ulikt andre vevde band som er omtalt. Disse banda brukes av kvinner i Spansdalen, Sør-Troms, ikke i de øvrige områdene som er omtalt. På svensk side brukes bandet av noen i Kiruna og Gällivareområdet. I Karesuandoområdet brukes det sammen med kofta for dette området

Det finnes ingen kjent tradisjon for bruk av vesker til koftene. I dag er det vanlig av kvinner å bruke vesker til kofta, ikke minst av praktiske grunner. De fleste bruker vesker av garvet skinn, sydd i forskjellige fasonger og pyntet med dobbelt skinn i sømmer samt med klede og eventuelt med band.

• samisk drakt
• samisk kofte