Faktaboks

Christian Norberg-Schulz
Thorvald Christian Norberg-Schulz
Født
23. mai 1926, Oslo
Død
28. mars 2000, Oslo
Virke
Arkitekt, arkitekturteoretiker og pedagog
Familie
Foreldre: Dosent Christian Wilhelm Norberg-Schulz (1897–1926) og Laura (“Lalla”) Lunde (1898–1992). Gift 1955 i Roma med litteraturforsker Anna Maria De Dominicis (10.9.1925–), datter av prefekt Adolfo de Dominicis (1897–1977) og Maria Teresa Rovera (1900–91). Sønnesønn av Thomas Norberg-Schulz (1866–1950; se NBL1, bd. 13); far til Elizabeth Norberg-Schulz (1959–).
Christian Norberg-Schulz
Christian Norberg-Schulz
Av /NTB Scanpix ※.

Christian Norberg-Schulz var først og fremst kjent som en betydelig arkitekturteoretiker, pedagog og redaktør. Som professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo 1966–92 satte han sitt preg på en hel generasjon norske arkitekter, og hans arkitekturteoretiske arbeider skaffet ham internasjonalt ry.

Norberg-Schulz vokste opp i Oslo og tok examen artium 1944. Etter krigen studerte han arkitektur ved Eidgenossische Technische Hochschule i Zürich og tok diplomeksamen der i 1949. Han hadde også studieopphold ved Harvard University i USA (under Mies van der Rohe) 1952–53 og i Roma 1956–58 (hos Pier-Luigi Nervi) og 1960–63. Han fikk dr.techn.-graden ved NTH i Trondheim 1964 på avhandlingen Intentions in Architecture.

Som arkitekt tegnet Norberg-Schulz bl.a. Mariakirken på Stabekk i Bærum, tre eneboliger på Vettakollen i Oslo (sammen med Arne Korsmo) og Norges Varemesse på Sjølyst i Oslo (sammen med Jan Inge Hovig og Egil Mørck). Han leverte et bidrag til en konkurranse om en valfartskirke på Sicilia sammen med Håkon Mjelva, og han tegnet sin egen sommerbolig Italiesin i Porto Ercole i Italia. Alle hans bygninger var preget av Ludwig Mies van der Rohes minimalistiske modernisme, som i Italiesins kraftige bastionpreg ble supplert med et historiserende drag. Som aktiv modernist og inspirert av læreren Sigfried Giedion, grunnleggeren av den internasjonale organisasjonen for samtidsarkitektur CIAM, var Norberg-Schulz 1947 med på å danne PAGON, en gruppe yngre arkitekter som utviklet visjonære prosjekter for Oslo. Han var formann i Oslo arkitektforening 1963–66.

Som redaktør, pedagog og forsker var Norberg-Schulz en utpreget humanist: Arkitekturen ble ikke betraktet isolert, men som en integrert del av et større opplevelses- og meningsperspektiv. Dette preget hans 15-årige virke som redaktør i Byggekunst (1963–78) og førte til en internasjonalisering av stoffet i bladet, med vekt på kommentarartikler og utvalgte temanumre konsentrert om arkitekturens grunnlagsproblemer. Bl.a. medvirket tidsskriftet i 1970-årene til å kommentere post-modernismen, som Norberg-Schulz først var positiv til. Han betraktet retningen som en nødvendig vitalisering av faget etter “vulgærfunksjonalismen”, men kritiserte den senere for en påstått utvikling i retning av formalisme uten innhold.

Helhetstenkningen var også grunnlag for hans vel 35 år lange virke som pedagog. Modernisten ble 1963 foreleser i arkitekturteori og -historie ved det daværende Statens Arkitektkurs i Oslo (fra 1970 Arkitekthøgskolen i Oslo), og han var professor i emnet fra 1966. Undervisningen skulle både gi faktisk kunnskap om tidligere tiders byggekunst og sette vår egen tids arkitektur inn i en historisk kontekst. Norberg-Schulz hadde studert under den sveitsiske arkitekturhistorikeren Sigfried Giedion, og inspirert av dennes arkitekturforståelse ønsket han å påvise at grunnlagsproblemene i faget var de samme tross stilforskjeller. Slik gjorde han historien operativ for arkitektstudentene. Han betraktet formgivningen og kvaliteten på denne som selve limet som bandt arkitektgenerasjonene sammen. Følgelig ble han en fremragende formleser, men også tyder, idet kvalitet ble forstått som i hvilken grad formbehandlingen reflekterte menneskets allmenne behov for å etablere “fotfeste i verden”.

Basis for disse holdningene lå i hans livslange prosjekt som arkitekturforsker. Som hos de fleste betydelige kunstnere og intellektuelle gjennomgikk denne studieprosessen en trinnvis utvikling fra fordypning via rundskue til sammenfatning. Fra i tidlige år å fordype seg i fagets grunnelementer, som i det teoretiske arbeidet Intensjoner i arkitekturen, brukte Norberg-Schulz dennne ballasten til å forstå historiens ulike bygninger, som i oversiktsverket Meaning in Western Architecture og barokkstudiene Kilian Ignaz Dientzenhofer e il barocco Boemo og Architettura barocca. Som eldre forsker sammenfattet han denne brede innsikten i en nærmest poetisk beskrivelse av “genius loci” som fagets essens, bl.a. basert på skriftene til filosofen Martin Heidegger. Allerede i doktorgradsarbeidet la han fundamentene til sitt humanistiske helhetssyn på arkitekturen. Avhandlingen var en av de første som ville gi arkitekturen en samlet teori om hvordan en bygnings bruk, konstruksjon og form påvirket hverandre. Bemerkelsesverdig var også hans bruk av psykologi, fenomenologi og persepsjonsteori som redskaper til å forstå, men også til å oppleve all slags bygningskunst. Boken var et intellektuelt pionerarbeid og ble et internasjonalt gjennombrudd med oversettelse til ni språk.

Med boken Existence, Space and Architecture la Norberg-Schulz føringene for det etterfølgende historieverket Meaning in Western Architecture. Med utgangspunkt i tesen om at stilepokene varierer over fundamentale romlige meningsstrukturer utviklet han en nærmest eksistensiell fortolkning av historiens former. Også hans barokkstudier var mer enn rene bygningshistoriske undersøkelser. Med utgangspunkt i ulike romtypologier systematiserte han senbarokkens pulserende formuttrykk til en tydning av hvordan epoken ønsket å konkretisere behovet for helhet og sammenheng. Samme metode anvendte han i sine studier av norsk folkearkitektur i boken Stav og laft i Norge (sammen med Gunnar Bugge), men nå med mer vekt på byggesystemene som uttrykks- og meningsbærere.

Det som kjennetegner disse studiene er en gradvis sterkere betoning av stedets betydning, i den forstand at arkitekturen som bilde fortetter hele vår konkrete omverden: Som i et sett av kinesiske esker henger alt omkring oss sammen, fra landskapet ned til tingene, der naturfenomenene gir selve overlyset til vår forståelse av det bygde. I bøkene Mellom jord og himmel og Genius loci introduserte Norberg-Schulz teorien om “stedets ånd”. I denne postulerer han at det å “være i verden” er en integrert tilstand, fordi menneskene, landskapet og husene har i seg de samme dragene. Opplevelsen av arkitektur blir dermed til et spørsmål om gjenkjennelse og nærhet; i dens former ser vi både oss selv og den naturen vi er omgitt av. Disse tankene, om det bygde som variasjoner over det gitte, utdyper han bl.a. i bøkene Et sted å være, Nattlandene og Stedskunst, men med særlig poetisk kraft i skriftet Minnesjord. I en essayistisk tone og med utgangspunkt i et lite sted i Telemark oppsummerer han her sitt livsprosjekt i devisen om verden som er den samme, men aldri likedan.

Christian Norberg-Schulz var æresdoktor ved Technische Hochschule i Hannover (1978) og æresmedlem av Norske Arkitekters Landsforbund (1986). Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1986, og han mottok Praha bys gullmedalje 1983, medalje fra det franske Académie d'architecture 1995 og Fritt Ords honnør 1996.

Verker

    Bygninger (et utvalg)

  • Planetveien 12, Oslo, tre boliger (sm.m. A. Korsmo), 1952–55
  • konkurransebidrag Madonna delle Lacrime, Siracusa, Italia (sm.m. H. Mjelva), 1957
  • Mariakirken, katolsk kirke og kloster, Nyveien 17, Bærum (sm.m. F. Wozak), 1958–60
  • Norges Varemesse, Drammensveien 154, Oslo (sm.m. J. I. Hovig og E. Mørck), 1958–60 (revet 2003)
  • Italiesin, eget sommerhus i Porto Ercole, Italia, 1960–61
  • Se også verkliste i NKL, bd. 3, 1986, s. 87

    Trykt materiale (et utvalg)

  • Intentions in Architecture, dr.avh., 1963 (norsk utg. Intensjoner i arkitekturen, 1967)
  • Kilian Ignaz Dientzenhofer e il barocco Boemo, Roma 1968
  • Stav og laft i Norge (sm.m. G. Bugge), 1969
  • Architettura barocca, Milano 1971 (engelsk utg. Baroque Architecture, New York s.å.)
  • Existence, Space & Architecture, London 1971
  • Architettura tardobarocca, Venezia 1972
  • Meaning in Western Architecture, New York 1975
  • Mellom jord og himmel. En bok om steder og hus, 1978 (2. utg. 1992)
  • Genius loci. Paesaggio, ambiente, architettura, Milano 1979
  • Et sted å være. Essays og artikler, 1986
  • Modern Norwegian Architecture, 1986
  • The Functionalist Arne Korsmo, 1986
  • Minnesjord, 1991
  • Nattlandene. Om byggekunst i Norden, 1993
  • Stedskunst, 1996
  • Sverre Fehn. Samlede arbeider (sm.m. G. Postiglione), 1997
  • Øye og hånd. Essays og artikler. Ny rekke, 1997

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • U. Grønvold. “En søken etter mening. Et snitt gjennom Christian Norberg-Schulz' ulike karrierer”, i Byggekunst nr. 6/1986, s. 320–328
  • E. Seip: biografi i NKL, bd. 3, 1986
  • G. Fløistad, K. Moe og T. Thiis-Evensen (red.): Christian Norberg-Schulz. Et festskrift til 70-årsdagen, 1996
  • A. Gunnarsjaa: Arkitekturleksikon, 1999, s. 549–550
  • B. Minnesjord Solheim: Christian Norberg-Schulz som arkitekturteoretiker, med spesiell vekt på hans påvirkning av Heideggers filosofi, h.oppg. UiO, 2000
  • S. Riesto: “Hvordan skal vi huske Christian Norberg-Schulz?”, i Byggekunst nr. 2–3/2001, s. 18–23