uroskopi

Uroskopi er en metode som i tidligere tider ble brukt for å stille en diagnose, basert på å studere utseende av pasientens urin. Legen helte urinen i et spesielt, kolbeformet glass, kalt matula, og betraktet den mot lyset.

Helt siden antikken hadde urinen blitt ansett som en «saft» presset ut av de fire kardinalvæskene blod, slim, sort galle og gul galle. Hvis urinen så normal ut, mente man at disse væskene var i balanse og kroppen dermed slik den skulle være, selv om vurderingen nok kunne gi fantasien fritt spillerom. Var urinen lys og «tynn», mente man at det var tegn på «varme» og «tørrhet» som følge av overvekt av den gule gallen, og at pasienten var koleriker. Omvendt tenkte man seg at en konsentrert urin ga mistanke om en opphopning av det «kalde» og «fuktige» slimet, og at vedkommende var flegmatiker. Pasientens gemytt sto nemlig i nøye sammenheng med den sykdom vedkommende mest sannsynlig kunne ha.

Denne forståelsen ga angivelig et bilde av kroppens generelle tilstand, men man kunne også stille mer spesifikke diagnoser gjennom uroskopien. Man tenkte seg kroppen inndelt i fire horisontale soner: den øverste representerte hjernen, deretter fulgte en sone for hjertet, så en for leveren og nederst en sone for nyrene. Ved å la urinen stå en stund, mente men at de sykelige stoffene ville avsettes i fire tilsvarende lag i urinen. Kunne man for eksempel i det øverste laget påvise grums eller fargeforandringer, viste dette at sykdommen hadde sitt opphav i hjernen eller sanseorganene. Bunnfall måtte tilsvarende vise at nyrene, livmoren eller kjønnsorganene ikke var som de skulle.

Fordelen med uroskopien var naturlig nok at pasienten selv ikke nødvendigvis måtte være til stede, samtidig som legen slapp å reise ut og kanskje også utsette seg for eventuell smitte. Dette systemet holdt man fast ved helt til overgangen mellom det 18. og det 19. århundret.