Stamcelletransplantasjon, transplantasjon av stamceller fra benmarg hos en frisk giver til en pasient (resipient). Stamceller er umodne celler som kan utvikle seg til modne celler med en spesiell funksjon, som blodceller, muskelceller, nerveceller etc. Samtidig kan stamceller fornye seg selv gjennom celledeling. De utgjør derfor et reservoar av celler til fornyelse av våre mer spesialiserte celler og vev. Ved stamcelletransplantasjon overføres friske stamceller for å gi opphav til nye spesialiserte celler, for å helbrede en alvorlig sykdom. Stamcellene som overføres kan være fra pasienten selv, autolog stamcelletransplantasjon, eller fra et annet menneske, allogen stamcelletransplantasjon. Kommer stamcellene fra en enegget tvilling av pasienten, kalles transplantasjonen en syngen stamcelletransplantasjon.

Hittil er nesten alle stamcelletransplantasjoner vært overføring av bloddannende stamceller, og bare slike transplantasjoner omtales i det følgende. Bloddannende stamceller finnes i benmargen. Derfor ble stamcelletransplantasjon tidligere kalt benmargstransplantasjon. Bloddannende stamceller finnes vanligvis i lite antall i blodet, men antallet kan økes ved å gi spesielle medikamenter og derved bli tilgjengelige ved vanlig blodtapping. Navlestrengsblod inneholder mange stamceller. I dag er det mer og mer vanlig at stamceller til transplantasjon høstes fra blod eller navlestrengsblod.

Autolog stamcelletransplantasjon brukes som støttebehandling ved ulike krefttyper i blod- og lymfevev, særlig ved såkalte lymfomer (lymfekreft) og myelomer. Pasienten tappes først for egne stamceller (fra benmarg eller blod), som straks fryses ned (-120 °C eller lavere). Pasienten får så sterk cellegiftbehandling for å drepe kreftcellene. Slik cellegiftbehandling dreper imidlertid også mange av pasientens friske, bloddannende celler. Etter cellegiftbehandlingen får derfor pasienten tilbakeført sine egne bloddannende stamceller (etter opptining). En ulempe med autolog stamcelletransplantasjon er at det kan være noen kreftceller blant stamcellene som er frosset ned, som kan medføre tilbakefall av kreftformen. Dessuten oppnår man ikke en immunologisk reaksjon mot pasientens evt. gjenværende kreftceller; en transplantat-mot-kreftcelle-reaksjon (se under).

Allogen stamcelletransplantasjon brukes også som støttebehandling ved ulike krefttyper, særlig ved blodkreft (leukemi). Pasienten får sterk cellegiftbehandling for sin blodkreft. Denne behandlingen dreper også de fleste av hans egne, friske bloddannende celler. Etter cellegiftbehandlingen tilføres derfor pasienten friske bloddannende stamceller, men nå fra et annet, friskt individ. Cellegiftbehandlingen vil forhindre at de friske stamcellene blir avstøtt i en forkastelsesreaksjon. Ulempen er imidlertid at det blant giverens stamceller også finnes mange lymfocytter (en spesiell type hvite blodceller) som kan angripe pasientens eget vev i en slags forkastelsesreaksjon, som kalles en såkalt transplantat-mot-vert-reaksjon (graft-versus-host-reaksjon). En slik immunologisk reaksjon kan være meget sterk og være en alvorlig komplikasjon etter allogen stamcelletransplantasjon. Derfor er det viktig at det er meget god HLA-vevstypeforlikelighet mellom giver og mottaker av stamcellene.

Ca. 30 % av søsken har arvet de samme HLA-vevstypene fra sine foreldre. En HLA-identisk bror eller søster er derfor den optimale, allogene stamcellegiver til en pasient. For pasienter som ikke har en HLA-identisk bror eller søster som kan være stamcellegiver, søkes det etter en tilnærmet HLA-identisk eller godt vevstypeforlikelig giver i internasjonale registre av frivillige stamcellegivere (benmargsgiverregistre). Over 10 millioner mennesker i ulike land har i dag registrert seg som frivillige stamcellegivere, nærmere 25 000 bare i Norge. For etnisk norske pasienter kan vi derfor i dag skaffe en HLA-vevstypeidentisk stamcellegiver til nesten alle pasienter som trenger en allogen stamcelletransplantasjon. Dessverre er det vanskeligere å finne en HLA-vevstypeidentisk giver til pasienter med etnisk bakgrunn i Afrika eller Asia.

Selv om man bruker en HLA-identisk stamcellegiver kan man se transplantat-mot-vert-reaksjoner, men i de fleste tilfellene er disse reaksjonene mulige å behandle med immundempende medikamenter (se immunsuppresjon). Samtidig får man ved allogene stamcelletransplantasjoner ofte en såkalt transplantat-mot-kreftcelle-reaksjon, som er en meget gunstig reaksjon. Lymfocyttene som er tilblandet giverens stamceller, går til angrep også på gjenværende, fremmede kreftceller. Derfor er tilbakefall av blodkreften sjeldnere etter allogen enn autolog stamcelletransplantasjon. Dette kan også utnyttes ved å tilføre pasienten noen ekstra lymfocytter fra giveren etter stamcelletransplantasjonen, spesielt hvis kreftsykdommen ikke er helt utryddet.

Allogen stamcelletransplantasjon av bloddannende stamceller brukes også som behandling av noen andre, alvorlige sykdommer, som svikt i dannelsen av blodceller (aplastisk anemi), sykdommer som medfører øket destruksjon av blodceller (for eksempel thalassemi), samt noen alvorlige, medfødte defekter i immunapparatet. I disse tilfellene vil en vellykket stamcelletransplantasjon helbrede pasientens grunnsykdom.

Den første stamcelletransplantasjonen som viste at dette kunne bli en ny behandlingsmetode for leukemi, ble utført i USA i 1959 av professor E. Donnall Thomas (han fikk Nobelprisen i medisin for dette i 1990). I Norge ble den første stamcelletransplantasjonen utført på Rikshospitalet i 1968 (som var en syngen stamcelletransplantasjon). I 2005 ble det på Rikshospitalet-Radiumhospitalet utført 46 allogene stamcelletransplantasjoner.

Resultatene etter allogene transplantasjoner av bloddannende stamceller blir stadig bedre. I over 50 % oppnås helbredelse (5 år etter transplantasjonen) ved mange blod- og lymfekreftformer. De mest alvorlige komplikasjonene er kraftige transplantat-mot-vert-reaksjoner, infeksjoner (pga. et hemmet immunapparat) eller tilbakefall av kreftsykdommen.

Det foregår en intens forskningsvirksomhet på dette området, også i Norge. Særlig ønsker man bedre metoder for å redusere sjansen for alvorlige transplantat-mot-vert-reaksjoner, samtidig som man kan opprettholde eller øke transplantat-mot-kreftcelle-reaksjonen. Dessuten trengs det bedre metoder for celledrepende behandling, som i mindre grad skader pasientens egne, bloddannende stamceller.

Det har lenge vært ønskelig å transplantere også andre stamceller enn bloddannende, for å helbrede sykdommer som skader annet vev, som ved diabetes, Parkinsons sykdom etc. Slike stamcelletransplantasjoner er fortsatt på forsøksstadiet. Av samme grunn ønsker mange foreldre å fryse ned stamceller fra navlestrengsblodet til sitt nyfødte barn, for evt. å kunne bruke disse til behandling av en fremtidig alvorlig sykdom hos barnet. Vi har i dag ingen holdepunkter for at stamceller fra eget navlestrengsblod lagret nedfrosset i mange år kan brukes til slik behandling.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.