Sitatlover, keiserlige lover som ga dommerne anvisning på hvilke skrifter og hvilke rettslærde som domstolene kunne anvende som autoriteter.

De første sitatlovene kom på 300-tallet, mens den viktigste ble gitt under keiser Valentinian 3 i 426. Her ble bøkene av fem rettslærde regnet som særlig autoritative: Papinian, Paulus, Ulpian, Modestinus og Gaius. Dommerne skulle holde seg til bøkene av disse fem. Hvis de rettslærde var uenige i det aktuelle spørsmålet, skulle dommeren holde seg til flertallet. Hvis det var "uavgjort" mellom de rettslærde, typisk hvis to var av én oppfatning, to av en annen oppfatning og den femte ikke hadde skrevet om spørsmålet, skulle Papinians oppfatning være avgjørende. Bare dersom Papinian ikke hadde uttalt seg om spørsmålet og det for øvrig var "uavgjort" mellom de rettslærde, skulle dommeren dømme ut fra eget skjønn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

29. mars 2015 skrev Sverre Olav Lundal

Eg grunnar på denne setninga: "Hvis det var "uavgjort" mellom de rettslærde, typisk hvis to var av én oppfatning, to av en annen oppfatning og den femte ikke hadde skrevet om spørsmålet, skulle Papinians oppfatning være avgjørende". Men dersom Papinian ikkje hadde uttalt seg om spørsmålet, kva då? Var han ein slags sjefsrettlærd mellom dei fem?

29. mars 2015 skrev Jon Gisle

Papinian hadde på en måte "dobbeltstemme" hvis det sto to mot to. Dersom Papinian ikke hadde uttalt seg om spørsmålet og det sto to mot to blant de andre, måtte dommeren dømme ut fra eget skjønn. Jeg har presisert det nå.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.