sitatlover

Sitatlover var i den romerske keisertiden lover som ga dommerne anvisning på hvilke skrifter og hvilke rettslærde som domstolene skulle anvende som autoriteter.

De første sitatlovene kom på 300-tallet e.Kr., men den viktigste ble gitt under keiser Valentinian 3 i 426. Her ble bøkene av fem rettslærde regnet som særlig autoritative: Papinian, Paulus, Ulpian, Modestinus og Gaius. Dommerne var forpliktet til å holde seg til bøkene av disse fem. Hvis de rettslærde var uenige i det aktuelle spørsmålet, skulle dommeren holde seg til flertallet. Hvis det var «uavgjort» mellom de rettslærde – typisk hvis to var av én oppfatning, to av en annen oppfatning og den femte ikke hadde skrevet om spørsmålet – skulle Papinians oppfatning være avgjørende. Bare dersom Papinian ikke hadde uttalt seg om spørsmålet og det for øvrig var «uavgjort» mellom de rettslærde, skulle dommeren dømme ut fra eget skjønn.