Sitatlover var i den romerske keisertiden lover som ga dommerne anvisning på hvilke skrifter og hvilke rettslærde som domstolene skulle anvende som autoriteter.

De første sitatlovene kom på 300-tallet e.Kr., men den viktigste ble gitt under keiser Valentinian 3 i 426. Her ble bøkene av fem rettslærde regnet som særlig autoritative: Papinian, Paulus, Ulpian, Modestinus og Gaius. Dommerne var forpliktet til å holde seg til bøkene av disse fem. Hvis de rettslærde var uenige i det aktuelle spørsmålet, skulle dommeren holde seg til flertallet. Hvis det var «uavgjort» mellom de rettslærde – typisk hvis to var av én oppfatning, to av en annen oppfatning og den femte ikke hadde skrevet om spørsmålet – skulle Papinians oppfatning være avgjørende. Bare dersom Papinian ikke hadde uttalt seg om spørsmålet og det for øvrig var «uavgjort» mellom de rettslærde, skulle dommeren dømme ut fra eget skjønn.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Sverre Olav Lundal

Eg grunnar på denne setninga: "Hvis det var "uavgjort" mellom de rettslærde, typisk hvis to var av én oppfatning, to av en annen oppfatning og den femte ikke hadde skrevet om spørsmålet, skulle Papinians oppfatning være avgjørende". Men dersom Papinian ikkje hadde uttalt seg om spørsmålet, kva då? Var han ein slags sjefsrettlærd mellom dei fem?

skrev Jon Gisle

Papinian hadde på en måte "dobbeltstemme" hvis det sto to mot to. Dersom Papinian ikke hadde uttalt seg om spørsmålet og det sto to mot to blant de andre, måtte dommeren dømme ut fra eget skjønn. Jeg har presisert det nå.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg