Regnemaskiner, maskiner til løsning av beregningsoppgaver.

I digitale regnemaskiner representeres tallstørrelser ved grupper av sifre, og hvert siffer igjen som én av et begrenset antall mulige tilstander i vedkommende sifferposisjon i regneverks- eller tallagringsenhetene. For en desimalregnemaskin kreves 10 mulige tilstander i hver posisjon, i en binær bare 2, noe som er nødvendig når regneverket skal utformes som elektroniske kretser. Grensen for regnenøyaktighet i en digital maskin angis ved den verdi som tillegges minsteenheten (en ener i «laveste» posisjon). For digitale regnemaskiner, se datamaskin.

Regneverkene i mekaniske desimalmaskiner består av et tellehjul for hver sifferposisjon, hvert med 10 knaster svarende til stillingene (tilstandene) og sifrene 0–9. Menteoverføring skjer ved at en særlig knast griper inn i og beveger nabohjulet ved passasje mellom 9- og 0-stilling. Omløpsretningen på hjulene bestemmer om operasjonen er addisjon eller subtraksjon. Multiplikasjon og divisjon skjer ved gjentatte addisjoner og subtraksjoner. Nye tall settes inn ved innstilling av spaker eller fra tastatur, og resultater kan avleses gjennom et vindu inn til tellehjulene, eller ved hjelp av et skriveverk. Større mekaniske maskiner kan ha flere regneverk og «hukommelse» for faste faktorer. Driften kan være rent mekanisk (f.eks. ved håndsveiv) eller ved elektromotorer. Elektroniske bordregnemaskiner har fortrengt alle tidligere typer, og med mikroelektronikken har lommekalkulatorer blitt allemannseie (se kalkulator).

Utviklingslinjen for de analoge regnemaskinene fører fra regnestav og planimeter (for mekanisk arealberegning) frem til f.eks. elektroniske differensialanalysatorer. I de analoge regnemaskinene representeres tallene ved størrelsen av mekaniske forskyvninger og dreiningsvinkler, eller av spenninger og strømstyrker. Disse kan varieres trinnløst, slik at nøyaktigheten ikke begrenses av noen minsteenhet, bare av komponentenes og målemetodenes presisjonsgrad.

Analoge regnemaskiner ble ofte bygd for svært spesielle formål. Et eksempel er den store differensialanalysatoren som ble bygd 1938 ved Astrofysisk Institutt i Oslo for løsning av differensialligninger. Se også analogmaskiner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.