Etterforbrenning, metode for å rense luft og gasser for hydrokarboner og andre brennbare stoffer før utslipp til atmosfæren. Brukes ved mange industriprosesser, f.eks. petrokjemisk industri, kaffebrennerier og sildeoljefabrikker. Etterforbrenning i oljeraffinerier og i petrokjemisk industri skjer ved hjelp av fakler, se fakling. Formålet er å bryte ned stoffene til uskadelige (vanndamp) eller mindre skadelige (karbondioksid) forbindelser ved reaksjon med oksygen ved høy temperatur (ofte over 800 °C). Nitrogenoksidene (NOx) i røykgassene blir ved reaksjon med ammoniakk omdannet til vanndamp og nitrogen.

Ofte kan etterforbrenning utføres effektivt og økonomisk ved å bruke den forurensede luft eller gass som forbrenningsluft i et vanlig fyringsanlegg. I praksis er innholdet av forurensende stoffer ofte så lavt at etterforbrenningen krever olje eller gass som tilleggsbrensel, og prosessen blir energikrevende. For å redusere energiforbruket, suppleres anleggene ofte med en varmeveksler for forvarming av gassene før forbrenning, eller en kjel for produksjon av varmt vann eller damp. Man kan også spare energi ved katalytisk etterforbrenning som gjør at forbrenningen skjer ved lavere temperatur enn i en flamme. Katalysatorene er imidlertid ømfintlige, og prinsippet har derfor begrenset anvendelse. Se også gassrensing.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.