Britisk rockegruppe dannet i London 1968 av vokalisten Jon Anderson (f. 1944), bassisten Chris Squire (1948-2015), trommeslageren Bill Bruford (f. 1949), gitaristen Peter Banks (1947-2013) og keyboardisten Tony Kaye (f. 1946).

Yes var et av de store progrock- og symforockbandene på 1970-tallet og har hatt en rekke virtuose musikere som medlemmer. Fansen elsket vokalharmoniene, taktskiftene, de suiteaktige komposisjonene, Jon Andersons høyttravende tekster og de fantasy-aktige platecoverne. På 1980-tallet greide Yes å oppdatere soundet, fikk ny kommersiell suksess og fortsatte å fylle arenaer verden over.

Etter de to første albumene, Yes (1969) og Time And A Word (1970), ble Banks erstattet av gitaristen Steve Howe (f. 1947). The Yes Album (1971) var et gjennombrudd i Storbritannia, hvorpå Kaye ble skiftet ut med den utadvendte og karismatiske keyboardisten Rick Wakeman (f. 1949). Yes solgte mange millioner album de fem neste årene: Fragile (1971) og Close To The Edge (1972) regnes av mange som klassikere. Både Bruford og hans erstatter Alan White (f. 1949) spiller på livealbumet Yessongs (1973).

Yes ble slaktet av kritikerne for det pretensiøse dobbeltalbumet Tales From Topographic Oceans (1973). Wakeman sluttet deretter for å satse solo, og sveitseren Patrick Moraz (f. 1948) spilte keyboards på Relayer (1974). Men Wakeman var tilbake på de mer popaktige albumene Going For The One (1976) og Tormato (1978). På 1970-tallet hadde for øvrig Yes bare store hits med Roundabout (USA 1972), Wonderous Stories (1977) og Going For The One (1977).

I 1980 sluttet både Wakemen og Anderson, og inn kom to personer som hadde hatt suksess med popduoen Buggles: Trevor Horn (vokal) og Geoff Downes (keyboards). Sammen med Squire, Howe og White laget de albumet Drama (1980), som ble dårlig mottatt av fansen. I 1981 ble Yes oppløst, hvorpå Howe, Downes og Horn startet den suksessfulle gruppa Asia. Men i 1983 dannet Anderson, Kaye, Squire og White en ny Yes-besetning sammen med den sørafrikanske gitaristen Trevor Rabin. De fikk stor suksess med poprockalbumene 90125 (1983) og Big Generator (1987) og de fengende singlene Owner Of A Lonely Heart (nr 1 i USA 1983) og Leave It (1984). Både Anderson, Squire og Howe har gitt ut en rekke soloplater.

Jon Anderson, som hadde hatt 80-tallssuksess sammen med Vangelis i synthpopduoen Jon & Vangelis, brøt ut av Yes i 1988 og dannet Anderson, Bruford, Wakeman, Howe (som ga ut et selvtitulert album i 1989). Men i 1991 slo de fire musikerne seg sammen med resten av Yes (Squire, Rabin, White og Kaye) slik at det var dobbel besetning på de fleste instrumentene på albumet Union. Bare Anderson, Squire, Rabin, Kaye og White spilte på oppfølgeren Talk (1994). Rabin var erstattet av Howe og Wakeman på Keys To Ascension (1996). Så sluttet Wakeman igjen, hvorpå Yes rekrutterte amerikaneren Billy Sherwood (gitar, keyboards) og russeren Igor Koroshev (keyboards).

Etter albumene Open Your Eyes (1997), Something's Coming (1988) og The Ladder (1999) sluttet Sherwood og Koroshev. Studioalbumet Magnification (2001) ble innspilt med et symfoniorkester. Rick Wakeman var tilbake i 2002-08. Hans sønn Oliver Wakeman spilte keyboards på bandets 2009-turné, der Anderson (pga helseproblemer og mot sin vilje) var erstattet av den kanadiske vokalisten Benoît David. Sistnevnte sang på det Trevor Horn-produserte 2011-albumet Fly From Here, der bandet ellers besto av Squire, Howe, White og Geoff Downes. David ble i 2012 erstattet av vokalisten Jon Davison. Etter Squires død i 2015 har Billy Sherwood spilt bass live med Yes. Anderson, Rabin og Wakeman dannet i 2016 kvintetten ARW.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.