Britisk progrockband dannet i Manchester 1967 av vokalisten og låtskriveren Peter Hammill (f. 1948), som året etter fikk med seg keyboardisten Hugh Banton, bassisten Keith Ellis og trommeslageren Guy Evans. Navnet hentet de fra et elektromekanisk apparat (se Van de Graaff-akselerator).

Debutalbumet The Aerosol Grey Machine (1969) ble dårlig mottatt, hvorpå Ellis ble erstattet av Nic Potter. Deres lange, komplekse komposisjoner var preget av Hammills unike stemme og kunstneriske tekster, Bantons hammondorgel og det nye medlemmet David Jacksons saksofon og fløyte. Van der Graaf Generator fikk god kritikk for 1970-albumene The Least We Can Do Is Wave To Each Other og H To He Who Am The Only One.

Potter sluttet foran Pawn Hearts (1971), som regnes som deres største øyeblikk. Men platesalget var lavt, og 1972–74 var bandet oppløst. Ytterligere tre album fulgte 1975–76 før Banton sluttet og Potter kom tilbake. Fiolinisten Graham Smith (eks String Driven Thing) preget de to siste albumene (1977–78), som ble utgitt under navnet Van der Graaf. Siden 1972 har Peter Hammill gitt ut en mengde album innen alle mulige sjangere. Han, Banton, Evans og Jackson gjendannet Van der Graaf Generator i 2004 og ga året etter ut et vellykket album, Present, hvorpå Jackson sluttet. Som trio fulgte bandet opp med Trisector (2008), A Grounding In Numbers (2011), ALT (2012) og Do Not Disturb (2016). Nic Potter døde i 2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.