(lat.), øresus, oppfattelse av lyd uten at det foreligger noen ytre sansepåvirkning. Tinnitus er meget alminnelig, spesielt i aldersgruppen 40–70 år. Sikre tall for hyppighet foreligger ikke. Tinnitus kan gi konsentrasjonsvanskeligheter og angst og oppleves av mange som en uutholdelig plage.
Årsaker. Tinnitus kan skyldes sykdom eller irritasjonstilstander i trommehinnen, mellomøret, det indre øret eller hørenerven. Også fremmedlegeme i øregangen og vidt forskjellige sykdommer som mellomørebetennelse (otitis media), otosklerose, Méniéres sykdom, skader av sansecellene i det cortiske organ (hørselsorganet) på grunn av lyd, medikamenter eller giftstoffer, og svulst på hørenerven, kan gi tinnitus, ofte av betydelig grad. Også den normale aldringsprosessen i hørselsorganene vil ofte være ledsaget av tinnitus.
Tinnitus kan forekomme ved utvidelser i hodets arterie (blodåre som fører blodet fra hjertet) eller ved direkte passasje av blod fra arterie til vene (blodåre som fører blodet til hjertet). I slike tilfeller vil tinnitus være pulserende i takt med hjerteslagene, og det vil kunne høres av andre som legger øret inntil pasientens hode.
Behandlingen av tinnitus må ideelt sett være rettet mot årsaken. I mange tilfeller, f.eks. ved tinnitus som skyldes skade av sansecellene i det indre øret eller aldersforandringer i hørselsorganet, har man ingen effektiv behandling av årsaken. I noen tilfeller kan tinnitus forsvinne av seg selv etter kortere eller lengre tid.
Som regel er tinnitus kombinert med hørselstap. I slike tilfeller kan tilpasning av høreapparat gi betydelig bedring. Noen pasienter med tinnitus vil ha nytte av et lite apparat som plasseres i øregangen og som produserer hvit lyd, dvs. lyd som er sammensatt av alle frekvenser. Den hvite lyden «skygger» til en viss grad for tinnitusen, slik at den blir mer akseptabel.
Den beste behandlingen er psykologiske treningsprogram som tar sikte på å tilvenne pasienten til tinnitus samt akseptere den. En slik opptrening kan ta lang tid, ofte opp til to år.