strafferamme

Strafferamme, nedre og øvre grenser for en straffs størrelse. Strafferammen må ikke forveksles med hva som er konkret eller forventet utmålt straff ved ulike lovbrudd.

Når Stortinget vedtar en straffebestemmelse, bestemmer det også hva som skal være den maksimale straff for den som blir funnet skyldig i lovbruddet. I noen få tilfelle som for eksempel drap og voldtekt, har Stortinget også vedtatt en minstestraff for lovbruddet på henholdsvis åtte og tre år. Hvis slik minstestraff ikke er vedtatt, sier straffeloven at minstestraffen er 14 dagers fengsel.

Avhengig av hvor grovt Stortinget anser de ulike kategorier av lovbrudd, vil maksimalstraffen normalt høre hjemme i et av følgende intervaller: Bøter, inntil 1 år, inntil 2 år, inntil 3 år, inntil 6 år, inntil 10 år, inntil 15 år eller inntil 21 år. I tillegg er det vedtatt en særskilt strafferamme i saker om terrorisme og folkemord på inntil 30 års fengsel. For barn under 18 år vil høyeste straff alltid være 15 år, jfr. straffeloven §33.

I norsk straffutmålingspraksis er det stor spennvidde for domstolene ved den konkrete utmålingen av straff avhengig av omstendigheter i den sak som pådømmes. Straffen må imidlertid være innenfor den strafferamme som gjelder for lovovertredelsen. Utmålingen må også være innenfor den konkrete spennvidde Høyesterett gjennom sine dommer gir anvisning på for ulike typer lovbrudd. Hvis underordnede domstoler fraviker dette, risikerer de at saken ankes til overordnet domstol og blir omgjort.

Det hører under maktfordelingsprinsippet i et demokrati at Stortinget vedtar lovene og setter strafferammene, mens Høyesterett i siste instans er den som bestemmer hvordan strafferammene skal brukes i de enkelte saker.