(av osteo- og gr. 'marg'). Betennelse i skjelettet kan oppstå i benhinnen, periostitt, i selve benvevet, ostitt, eller i benmargen, osteomyelitt. Osteomyelitt skyldes bakterier som trenger inn, enten gjennom sår som når helt inn til benet, eller fra betent nabovev eller gjennom blodkarene. Bakteriene skriver seg i siste tilfelle fra infiserte sår, verkefingrer, furunkler, betente mandler o.l. Osteomyelitt kan også være en komplikasjon ved infeksjonssykdommer av forskjellig art, f.eks. tyfoidfeber. Viktigst er den akutte osteomyelitt som særlig rammer yngre individer og barn, og oftest fremkalles av stafylokokker som kommer til benmargen gjennom blodet. De lange rørformede bena, særlig lårben og skinneben, angripes oftest, og betennelsen begynner gjerne i nærheten av epifyselinjene. Undertiden opptrer sykdommen under bildet av en allmenninfeksjon (se blodforgiftning) uten sterkere lokale symptomer, men oftest vil det være smerter svarende til det angrepne sted, senere hevelse, ofte angripes det tilstøtende ledd. Røntgenundersøkelser er av betydning for diagnosen, og isotopundersøkelser kan gi diagnosen enda tidligere. Betennelsen kan føre til at større eller mindre benstykker (sekvestre) løsner og dør bort. Ikke sjelden går sykdommen over i et kronisk stadium med fisteldannelse, materieavsondring og utstøting av sekvestre. Behandlingen var tidligere vesentlig operativ. Gjennom nyere antibiotika er nødvendigheten av operasjon blitt sjeldnere og operasjonsresultatene bedre.
De kroniske infeksjonssykdommene tuberkulose, aktinomykose og syfilis angriper undertiden skjelettet og gir osteomyelitt.