betegnelse for behandling av problemer, lidelser eller sykdommer i grupper i motsetning til individuell behandling. Gruppeterapi brukes i dagligtale ofte synonymt med ikke-medikamentell behandling av psykiske problemer og lidelser i grupper (gruppepsykoterapi), men gruppeterapi kan som behandlingsprinsipp også brukes som tillegg til annen behandling for å påvirke forløp av legemlig sykdom som f.eks. kreft.
I gruppeterapi vektlegges samspillet mellom de enkelte gruppemedlemmer som en kilde til å forstå seg selv og ens atferd i forhold til andre mennesker, og for å lære nye og mer hensiktsmessige samspillmønstre med andre. Dette i motsetning til individualterapi som i større grad vektlegger personens indre psykiske liv i form av tanker, følelser, fantasier, drømmer og eventuelt ubevisste prosesser slik det kommer frem i samtale med en profesjonell behandler.
Inndeling
Det finnes flere ulike former for gruppeterapi. Disse atskiller seg både med tanke på teoretisk grunnlag så vel som med hensyn til målsetting, varighet og teknisk oppsett. Målsettingen kan variere fra å øke den enkelte deltagers kunnskap og forståelse av seg selv og sin væremåte vis à vis andre (gruppeanalyse), til innlæring av enkle sosiale ferdigheter og støtte til å mestre hverdagens mange oppgaver (støttegrupper). Varigheten kan være uker til måneder ved mer støtteorienterte eller læringsorienterte grupper, som fokuserer på et bestemt tema, problem eller legemlig sykdom (psykoedukative grupper). Grupper som arbeider med å bedre funksjon og redusere symptomer ved psykiske lidelser varer gjerne fra 1,5 til 3 år, men kan også vare lengre. Gruppebehandling kan foregå i institusjon og er da gjerne hyppige og temaorienterte, eller utenom arbeidstid (polikliniske grupper) for personer som ikke er innlagt.
Deltagelse i gruppeterapi krever at personen har problemer som passer med gruppens målsetting. Deltageren må være villig til å vise åpenhet i gruppen og ivareta taushetsplikt utad. Hvis målsettingen er forandring må deltagerne være motivert for dette. Gruppeterapi er særlig egnet for personer med problemer som er direkte knyttet til samvær med andre mennesker, som for eksempel liten selvhevdelse, sjenanse i forhold til andre eller dårlige sosiale ferdigheter. Men gruppeterapi kan også brukes for å avhjelpe andre psykiske problemer som et kostnadseffektivt alternativ til individuell behandling.
Opplevelsen av fellesskap og bli forstått, håp, informasjon, gjensidig støtte, læring ved å observere andre personers håndtering av følelsesmessig vanskelige situasjoner og alternativ følelsesmessig forståelse av situasjoner er noen av de virksomme faktorer i gruppeterapi. For å oppnå dette er gruppefølelsen sentral. Lederens oppgave (gruppeterapeuten) er å fremme den sosialpsykologiske prosessen som får en rekke individer til å bli en effektivt fungerende terapigruppe (gruppeprosessen).
Bruk av grupper for å påvirke individers atferd, tanker og følelser og for å lette individers bearbeidelse av stress, påkjenninger og traumatiske hendelser er historisk vel kjent. Bruk av grupper for å behandle psykiske problemer og lidelser ble først systematisk tatt i bruk under den annen verdenskrig for behandling av psykiske krigsskader og senere videreutviklet for behandling av andre psykiske lidelser. I de siste tiår har man også begynt å bruke gruppeterapi for å lette tilpasning til legemlig sykdom både hos pasienter og pårørende. Det er også holdepunkter for at mestringsorienterte grupper kan bedre forløpet av legemlig sykdom sammenlignet med bare tradisjonell medisinsk behandling. Mangel på behandlingsressurser har øket interessen for behandling i grupper fordi gruppeterapi for mange lidelser og sykdommer kan være mer kostnadseffektivt enn individualbehandling. Et omfattende utdanningsprogram i regi av Norsk Psykiatrisk Forening har gitt et betydelig antall kvalifiserte gruppeterapeuter de senere år.