Ludvig Skramstad var en populær landskapsmaler i sin samtid, men stagnerte mot slutten av 1800-tallet og ble etter hvert kritisert for å være rutinemaler.
Skramstad vokste opp på Hamar som den nest eldste av 11 søsken. Som 15-åring drog han til Christiania og gikk på Den kgl. Tegneskole. Året etter ble han elev ved Knud Bergsliens og Morten Müllers malerskole; Müller fikk stor innflytelse på hans tidlige utvikling. 1874 reiste han til Düsseldorf og var i ett år elev av Sophus Jacobsen. Deretter vendte han tilbake til Hamar og Christiania. Han drog på studieturer til Gudbrandsdalen 1874 og 1875, til Sogn og Hardanger 1876 og til Hallingdal 1877. 1878 var han i London og Paris med Schäffers legat. Han stilte første gang ut i Christiania Kunstforening 1875, da et høyfjellsbilde fra Gudbrandsdalen ble innkjøpt. I alt kjøpte Kunstforeningen 10 av Skramstads bilder i perioden 1875–91.
I begynnelsen av 1880-årene var Skramstad aktiv i naturalistenes aksjon mot Kunstforeningen. Erik Werenskiold, som var en av frontfigurene i aksjonen, forteller at “han var snarraadig, praktisk og gløgg” og kjente byen godt. De to kjørte rundt med drosje, oppsøkte alle kunstnere som bodde i byen, og skrev til de øvrige. De overtalte og agiterte, “[...] og i en ruff var streiken i stand”.
1885–86 var Skramstad i München med statsstipend. Da han kom tilbake til Norge, bygde han hus i Drøbak. Han bodde der 1886–1902 og engasjerte seg sterkt i lokalmiljøet. Hans glansperiode var rundt slutten av 1870-årene. Allerede fra midten av 1880-årene ble han kritisert for å være rutinemaler. Lorentz Dietrichson skrev bl.a.: “Han er en productiv Kunstner og i Besiddelse af en Routine, der kunde blive ham farlig, hvis han ikke [...] var en saa skarp Iagttager baade af Naturen og af sig selv.” I Christian Krohgs kritikk av dilettantutstillingen 1887 mente han det ikke lenger var håp for Skramstad: “Elasticiteten i hans Talent er brudt, hvis den nogensinde har existeret”. Leif Østby forbandt Skramstads kunst med den fotografiske retning i 1880- og 1890-årene, med utpenslede detaljer, tynn overflate og nesten utvisket strøk.
Skramstad hadde et utvilsomt talent, som han hadde demonstrert i en rekke friske ungdomsarbeider. Etter hvert var det i hovedsak stemninger fra østlandsnaturen han malte – granskog, furumoer, myrer og stille, blanke tjern, ofte innhyllet i tåkedis – eller fjorder, fosser og vinterlige landskaper. Han malte også flere store veggmalerier. Det fremste eksempelet er på Fritzøehus, der han 1885 dekket veggene i hagesalongen med en suite av landskaper fra godsets eiendommer. 1891 fikk han i oppdrag å levere en suite med store landskaper til festivitetssalen i Arendal rådhus.
Ludvig Skramstad beskrives som praktisk, intelligent, livlig og elskverdig, med mange venner og sterkt engasjement i mange saker. Han var komitémedlem ved de nordiske København-utstillinger 1883 og 1888, og han deltok med bilder på utstillinger i inn- og utland, bl.a. verdensutstillingene i Paris 1878 og 1889.
Selv om han i ettertiden ikke nevnes blant de fremste av de norske malerne, var han svært populær i sin samtid. Han hadde en stor produksjon – for stor, vil enkelte si. Dette hadde delvis økonomiske årsaker. Rundt århundreskiftet var han plaget med trang økonomi, og det fortelles at han hver morgen stod opp ved 4–5-tiden og malte et par bilder som han samme dag solgte for en billig penge. Dette virket nok inn på hans selvfølelse. 1902 brøt han så over tvert, etterlot kone og barn i Drøbak og flyttet til München. Her malte han for det tyske kunsthandlermarked frem til han døde 1912.