Uforlikelighet, brukes i medisinsk forbindelse ved blodoverføring og transplantasjoner. Det er uforlikelighet om en giver har noen molekyler på sine celler som mottakeren mangler, som kan sette i gang en transfusjonsreaksjon eller en forkastelsesreaksjon (se transplantasjon, kapittel transplantasjonsimmunologi).

Ved blodtransfusjon må det ikke foreligge blodtypeuforlikelighet innen ABO-systemet. Foreligger det ABO-uforlikelighet (for eksempel transfusjon av blod med blodtype A til en mottaker med blodtype O) vil blodmottakerens anti-A og/eller anti-B antistoffer straks reagere med de tilførte røde blodcellene. Dette medfører vanligvis at de tilførte blodcellene straks blir ødelagt og en kraftig hemolytisk transfusjonsreaksjon kan oppstå. Før en blodtransfusjon gjøres det derfor alltid ABO-typing. Vanligvis vil man bruke blod som har den samme ABO-blodtypen som pasienten, evt. blod som har en ABO-blodtype som pasientens anti-A og/eller anti-B antistoffer ikke kan ødelegge. Mens anti-A og anti-B blodtypeantistoffene er naturlig forekommende (dvs. de er til stede uten at blodtransfusjon tidligere er gitt), kan andre blodtypeantistoffer dannes etter en blodtypetransfusjon. Dette gjelder spesielt antistoffer mot Rhesus D-blodtypen. Vi unngår derfor å gi Rhesus D-positivt blod til pasienter som mangler denne blodtypen. Dette er særlig viktig hos kvinner i fertil alder, for å unngå at deres barn fødes med hemolytisk sykdom. I nødsfall, når man ikke har tid til å foreta de nødvendige blodtypeundersøkelser av pasienten, brukes blod av blodtype O (som mangler blodtypene A og B) og som er Rhesus D-negativt.

Også ved transplantasjoner er det viktig at det ikke foreligger uforlikelighet for noen viktige cellemembranmolekyler. Pasienten må ikke ha blodtypeantistoffer av type anti-A eller anti-B som kan reagere med disse blodtypene i blodårene i det transplanterte organet, som kan føre til at det transplanterte organet straks blir ødelagt av anti-A og/eller anti-B antistoffene i en meget rask (hyperakutt) forkastelsesreaksjon. Hvis pasienten (pga. en tidligere transplantasjon etc.) har dannet antistoffer mot HLA-molekyler som finnes i det transplanterte organet, kan også dette føre til en hyperakutt forkastelsesreaksjon. Før en organtransplantasjon undersøkes det derfor alltid om pasienten har antistoffer som kan reagere med cellemembranmolekyler i det organet som skal transplanteres, og raskt ødelegge det. Hvis slike antistoffer påvises gjøres ikke en transplantasjon med dette organet, eller man fjerner antistoffene før transplantasjonen (med plasmautskifting, spesiell immunsupprimerende behandling etc.). Selv om pasienten ikke har slike antistoffer er det viktig at giver og mottaker har så like HLA-molekyler som mulig, for å unngå at det settes i gang sterke forkastelsesreaksjoner senere etter transplantasjonen. Dette gjøres ved såkalt vevstyping.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.