munn- og klovsyke

Hos husdyr har munn- og klovsyke en inkubasjonstid på 2–7 dager og fremkaller høy feber. Hos storfe arter den seg videre ved utvikling av væskefylte blærer i munnen, særlig på tungens overflate og på innsiden av leppene, videre i klovspaltene, på juret og spenene. Betennelsen i munnslimhinnen fører til sterk spyttavsondring, klovbetennelsen gir halthet, og hos melkeproduserende dyr går melkeytelsen sterkt ned. Sykdommen er vanligvis kortvarig, og hvis det ikke tilkommer komplikasjoner, er besetningene som regel friske igjen etter 8–14 dager. Dødeligheten er i slike tilfeller hos voksent storfe cirka 0,5 prosent, hos kalv cirka 30 prosent og hos svin cirka 15 prosent. Men ofte oppstår alvorlige sekundærinfeksjoner, for eksempel jurbetennelse, som kan gi store tap.

Smitteveiene kan være mange: dyre- og melketransporter, fôrinnkjøp, personforbindelser, import av kjøtt med mer. I land hvor munn- og klovsyke er stasjonær er bekjempelsesmetodene isolasjon og avsperring av de angrepne besetninger og distrikter, gjerne kombinert med vaksinasjon. I land som i lange perioder er fri for sykdommen, for eksempel Norge, bruker man nedslaktning av de angrepne besetninger i forbindelse med desinfeksjon og avsperringer. Det kan synes drastisk, men på sikt er det god økonomi for et land å være fri for stasjonær munn- og klovsyke, noe som ikke oppnås ved isolasjon av syke besetninger kombinert med vaksinasjon.

Munn- og klovsyke er stasjonær i mange land i Afrika, Midtøsten, Asia og Sør-Amerika. I Europa, Nord- og Sentral-Amerika, Oseania og Karibia forekommer sykdommen sjelden og mange land i disse regionene regnes som fri for munn- og klovsyke.

Siden sykdommen ble kjent på midten av 1700-tallet har epizootier (epidemi hos dyr) med års mellomrom gått over Europa, som regel fra øst til vest. I Norge kom det første utbruddet på Sørlandet høsten 1926, men ble effektivt bekjempet og endte våren 1928. I okkupasjonstiden var det i Norge tilløp til flere mindre epizootier. I 1951 ble Europa utsatt for en ny epizooti med alvorlige angrep i Danmark og Sverige. Fra Sør-Sverige bredte sykdommen seg til grensedistriktene mot Norge, hvor den opptrådte på enkelte steder i Østfold og Vestfold. Høsten 1966 kom en ny bølge smitte nordover det europeiske kontinent, og nå slo sykdommen også til i England, der det i perioden 1967–1968 måtte slaktes ned cirka 200 000 storfe, cirka 100 000 sau og cirka 100 000 gris før sykdommen ble stoppet. I alt ble om lag 2200 utbrudd registrert. I 1997 kom det til et omfattende utbrudd av munn- og klovsyke i Taiwan, der svinekjøtt er en svært viktig eksportartikkel. Hundretusener av dyr ble destruert og det ble satt i gang et omfattende arbeid for å begrense smittespredningen. Tapene ved utbruddet kom opp i meget store summer. Den foreløpig siste store munn- og klovsyke-epizootien i Europa rammet Storbritannia i 2001. Også denne ble bekjempet ved bruk av nedslakting av alle smittede besetninger med påfølgende destruksjon. Epizootien medførte et tap svarende til 32 milliarder norske kroner. Den anvendte bekjempelsesmetoden ble igjen gjenstand for diskusjon. I enkelte land har man tatt i bruk såkalt sonevaksinering for å begrense de store tapene sykdommen forårsaker, men metoden kan medføre at sykdommen blir stasjonær og er derfor ikke generelt anerkjent. Det siste munn- og klovsykeutbruddet har også ført til debatt om moderne landbruk, med store sentraliserte slakterier der dyr ofte må fraktes over store avstander og risikoen for smittespredning av alvorlige sykdommer er stor.

• epizooti
• enzooti
• epidemi