kopieringsmaskin

Kopieringsmaskin, kontormaskin for kopiering av tekst, tegninger m.m. De første kopieringsmaskiner kom på markedet i 1940-årene, og siden 1950-årene har de gjennomgått en sterk utvikling.

Faktaboks

Uttale
kopiˈeringsmaskin

Kopieringsmetoder

Innen kopiering finnes flere metoder, f.eks. fotostat- og lyskopiering, varmekopiering, elektrostatisk kopiering, xerografisk kopiering (se også stensilering, spritduplisering).

I fotostatkopiering benyttes et fotostatkamera, og kopien må fremkalles i eget bad.

Lyskopiering

Lyskopiering brukes fortrinnsvis til kopiering av tekniske tegninger (større format). Originalen skal være transparent (gjennomskinnelig). Tekstbildet skal være mest mulig dekkende (ugjennomskinnelig). Kopipapiret er dekket med et lysømfintlig sjikt av diazosalter. Ved belysning (der lyset trenger gjennom originalen) ødelegges sjiktet. Kopien kan fremkalles med ammoniakk, en annen alkalisk væske, eller varme.

Varmekopiering

Varmekopiering var mye brukt, men er nå fortrengt av elektrostatisk og xerografisk kopiering. To metoder ble benyttet, den ene basert på infrarød, den andre på ultrafiolett bestråling (Dual Spectrum). I kopiering med infrarøde stråler brukte man transparent kopipapir med varmefølsomt belegg. Papiret ble plassert i kontakt med originalen og fremkalt i maskinen med infrarøde stråler. I Dual Spectrum-metoden brukte man overføringsfilm mellom originalen og kopien. Originalen ble eksponert i ultrafiolette stråler og kunne, i motsetning til infrarøde stråler, reprodusere alle farger. Ultrafiolette stråler ble reflektert fra originalens bakgrunnspartier til en tynn, lysømfintlig overføringsfilm. Belegget på denne ødelegges av lys. Bildet fra overføringsfilmen (speilvendt) ble etter å ha vært i kontakt med varmefølsomt kopipapir, eksponert med infrarøde stråler (rettvendt bilde).

Xerografisk kopiering

Xerografisk kopiering (tørrkopiering) er nå dominerende og utføres på vanlig papir (med visse reservasjoner, f.eks. tykkelse). Overflaten på en plate eller sylinder belagt med et selensjikt blir elektrisk ladet. Originalen belyses, og de steder hvor det ikke er strek, reflekterer lyset som via speil og linser treffer platen eller sylinderen og nøytraliserer ladningen. Der hvor ladningen fremdeles finnes (speilbildet er originalen) tiltrekkes fargestoff. Dette «bildet» overføres til kopipapiret (rettvendt), og fargestoff tiltrekkes enten i form av væske eller pulver. Fiksering skjer med varme eller trykk.

Den xerografiske prosess. 1) Overflaten på en plate eller sylinder, belagt med grunnstoffet selen, gjøres lysømfintlig ved hjelp av en elektrisk ladning. – 2) Originalen blir belyst, og bildet overføres via en linse til den selen-belagte sylinderen. Den positive ladningen forsvinner der hvor overflaten blir utsatt for lys. – 3) Et fargepulver med negativ ladning drysses ned over overflaten og fester seg der denne har beholdt sin positive ladning. – 4) Et ark papir får positiv ladning og kommer i berøring med overflaten. – 5) Papiret trekker til seg pulveret, og et bilde, tilsvarende det på originalen, blir dannet. – 6) Pulveret smeltes inn i papiret ved hjelp av varme eller pressing, og en bestandig kopi er fremstilt.

Av /Store norske leksikon ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Fargekopiering

Bildet leses av med en CCD-detektor (Charge Coupled Devices) med røde, grønne og blå filtre og risses på trommelen ved hjelp av en lysstråle fra en laserlyskilde. Bildet overføres til papiret i fire omganger med toner i fargene magenta, cyan, gul og svart, og fikseres til slutt med varme.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg