kjønnsorganer – kjønnsorganer hos mennesket

Kjønnsorganer hos mennesket deles i indre og ytre. De indre kjønnsorganer omfatter de primære kjønnsorganer (gonader, det vil si testikler og eggstokker), der kjønnscellene utvikles, og utførselsganger for disse med ledsagende kjertler. De ytre kjønnsorganer hos mannen omfatter organer som formidler overføringen av sædceller til de indre kjønnsorganer hos kvinnen. I fosterlivet er utviklingen av de indre kjønnsorganer knyttet sammen med utviklingen av nyrene. De primære kjønnsorganer ligger opprinnelig i høyde med nyrene, men forflyttes senere herfra: de kvinnelige, eggstokkene, til det lille bekken, de mannlige, testiklene, gjennom lyskekanalen (inguinalkanalen) ned i pungen (scrotum).

Testikkelen (testis) inneholder slyngede kanaler der sædceller (spermier) utvikles og får sin endelige form. Det forekommer at en eller begge testikler ikke når ned i pungen, men forblir i bukhulen, eller stanser opp i lyskekanalen (kryptorkisme). Vanligvis er testiklene kommet ned i pungen ved fødselen, men det hender at den avsluttende forflytning først finner sted i puberteten. Fra testikkelen føres sædcellene over til bitestikkelen (epididymis) og samles i svære mengder i dette organets lange, buktede kanaler. Under sin langsomme forflytning gjennom bitestikkelen gjennomgår sædcellene ytterligere modning, som innbefatter disse cellenes evne til egen bevegelighet. Sædcellenes egenbevegelse trer i funksjon under sæduttømmingen (ejakulasjonen). Ved bitestikkelens nedre ende fører kanalen over i sædlederen (ductus deferens). Denne går, på begge sider, gjennom lyskekanalen inn i bukhulen forbi urinblæren og passerer gjennom blærehalskjertelen (prostata) på undersiden av urinblæren, der de to sædlederne munner tett ved hverandre øverst i urinrøret (urethra). Utenfor lyskekanalen ligger sædlederen i sædstrengen (funiculus spermaticus), som også inneholder blodårer, nerver og muskulatur. Bak urinblæren ligger på hver side en avlang sædblære (vesicula seminalis), som munner med en kort gang i sædlederen der denne går inn i prostata. Sædblærene er kjertler med stort hulrom; de utskiller og lagrer alkaliske, klebrige sekreter som også inneholder sukkeret fruktose – et brennstoff for sædcellene når de beveger seg. Sædblærene fungerer normalt ikke som beholdere for sæden. Sædblærene sammen med prostata, som produserer et tyntflytende alkalisk sekret, og andre kjertler som munner i urinrøret, avsondrer bestanddeler til sædvæsken. Sekretene er alle av betydning for sædcellenes bevegelighet og befruktningsdyktighet. Nedenfor urinblæren danner urinrøret en felles utførselsgang for urin-og kjønnsorganer, en urogenitalkanal. Begynnelsen av urinrøret gjennomborer prostata (se fig.). Av den grunn kan en forstørrelse av prostata hos eldre menn komme til å klemme sammen urinrøret og hindre vannlatingen (se LUTS).

De ytre kjønnsorganer hos mannen omfatter det mannlige lem (penis eller membrum virile). Penis er dannet av tre avlange svamplegemer (kavernøse legemer). De inneholder rom som kan fylles med blod ved årereflekser utløst av psykiske eller taktile stimuli, slik at penis øker i volum, blir spent og hard og reiser seg (ereksjon). Svamplegemet omkring urinrøret, som fortil omkring munningen er fortykket til penishodet (glans), svulmer ikke så mye at sæduttømmingen hindres. Sæduttømmingen kommer i stand ved en reflektorisk sammentrekning av den glatte, ikke viljestyrte muskulaturen i sædveiene og av den tverrstripede muskulaturen som omgir urinrøret og fester penis til bekkenknoklene. Huden på penisskaftet danner en fold, forhuden (preputium), over glans. Det er denne hudfolden som fjernes ved omskjæring (cirkumcisjon). Forhuden kan hos gutter være så trang at den ikke kan føres tilbake over glans. Ikke sjelden må den fjernes av hygieniske grunner.

De indre kjønnsorganer hos kvinnen ligger i bekkenhulen og omfatter skjeden (vagina) og livmoren (uterus), som på sin høyre og venstre side henholdsvis er forbundet med en eggleder (tuba uterina eller salpinx) og en eggstokk (ovarium). Eggstokkene er festet til sideveggene i bekkenhulen og har hos den kjønnsmodne kvinnen form og størrelse som en krakkmandel. Egglederne er rør som i den ene enden, nærmest eggstokken, åpner mot bukhulen, med den andre enden munner de ut i hvert sitt øvre hjørne av den trekantede livmorhulen. Egglederens åpning mot bukhulen er formet som en fliket trakt, tubetrakten, som ligger omkring eggstokken. Ved eggløsningen (ovulasjonen) oppfanges den frigjorte eggcellen av trakten og føres ned til livmoren. Sædcellene møter normalt eggcellen øverst i egglederen, der befruktningen finner sted. I tilfeller hvor det befruktede egg hindres i sin passasje til livmoren, kan det komme til svangerskap utenfor livmoren, i bukhulen eller i egglederen (ekstrauterint svangerskap). Livmoren er et tykkvegget muskuløst organ med indre hulrom, livmorhulen, og har utvendig form som en flattrykt pære. Den brede delen utgjør livmorlegemet (corpus uteri), som vender forover mot urinblæren; den smale delen danner livmorhalsen (cervix uteri eller collum), som vender bakover og nedover mot skjeden og stikker ned i den øverste delen av denne med en avsluttende tapp, portio vaginalis. Fra livmorhulen fører livmorens halskanal ut gjennom ytre mormunn. Hver av livmorens deler forholder seg på en særlig måte under svangerskap og fødsel. Det befruktede egget fester seg (implanteres) i livmorhulens slimhud, og fosteret med hinner og vedheng utvikler seg der. I den forplantningsdyktige alder gjennomgår livmorhulens slimhud (endometrium) periodiske månedlige forandringer, utad kjennetegnet ved menstruasjonsblødninger. De første 10–12 dager i perioden, før eggløsningen, skjer det under hormonpåvirkning fra eggfollikkelen (se eggcelle) en fornyelse og oppbygging av den slimhuden som ble avstøtt under foregående menstruasjon. Eggløsning, befruktning og livmorslimhudens månedlige forandringer er samordnet, slik at det befruktede egget når livmoren nettopp mens slimhuden er mest oppsvulmet og blodrik og best skikket til å ta imot egget. Er egget ikke befruktet, blir slimhuden senere avstøtt med ledsagende blødninger, som igjen etterfølges av ny oppbygging. De periodiske forandringer i livmorens slimhud styres gjennom et samspill av hormoner fra hypofyse og eggstokker; i tilfelle av svangerskap opphører de månedlige forandringer som følge av påvirkning av hormoner fra fosterets morkake (placenta). Skjeden er et rommelig og tøyelig rør med tverrfolder, den strekker seg fra skjedeinngangen oppover og bakover. Den øverste delen omkring ytre mormunn er utvidet og kalles skjedehvelvingen. I skjeden blir sæden tømt ut, og herfra føres sædcellene opp gjennom livmoren og egglederen til møtet med egget. Det er fremdeles uklart i hvilken utstrekning suge- og pumpebevegelser i de kvinnelige kjønnsveier og sædcellenes egen bevegelighet er bestemmende for sædcellenes forflytning oppover.

Til de ytre kjønnsorganer hos kvinnen (vulva) hører skjedeinngangen, som er den trangeste delen av skjeden. Den er opprinnelig mer eller mindre forsnevret av en slimhudfold, skjedeklaffen (hymen). Denne rives som regel over med litt blødning ved første samleie og forsvinner nesten helt etter første fødsel. En sjelden gang er hymen så sterk at den ikke brister, hymen imperforatus. I slike tilfeller kan samleie ikke gjennomføres. Ved et enkelt kirurgisk inngrep kan tilstanden bedres. Skjedeinngangen går fortil og utad over i et spalteformet rom, skjedeforgården (vestibulum), begrenset av to tynne slimhudfolder, de små kjønnslepper (labia minora). De små kjønnslepper varierer svært mye fra person til person i størrelse og fasong, og kan ofte stikke utenfor de store kjønnslepper. Fortil omslutter de små kjønnsleppene en følsom tapp av svampvev, klitoris (clitoris). I forgården nær skjedeinngangen munner på hver side en ertestor slimproduserende kjertel (bartholinske kjertler). Mellom klitoris og skjedeinngangen munner urinrøret ut. Utenfor de små kjønnslepper ligger de fettrike store kjønnslepper (labia majora), som er dekket av hår. De går fremtil over i et fettrikt hudparti. Skjedeforgården har på hver side innenfor de store kjønnslepper et avlangt svamplegeme som fylles med blod og svulmer ved innledning til samleie. Den del av bekkenbunnen som ligger mellom de ytre kjønnsorganer og endetarmsåpningen, kalles hos begge kjønn mellomkjøttet (perineum). Kjønnsorganer anlegges hos begge kjønn dobbelt, men utvikler seg videre enten i hannlig eller hunnlig retning i løpet av den første fostertid. Kjønnsutviklingen er bestemt av individets kromosomutrustning (se kjønn). På grunnlag av kjønnsorganenes dobbeltanlegg og deres overensstemmende utviklingsmønster hos de to kjønn, kan man sammenligne organsystemene hos mann og kvinne. Således svarer testiklene til eggstokkene, deler av prostata til deler av skjede og livmor, pungen til de store kjønnslepper, penis til klitoris osv. Dette er av betydning for forståelsen av organenes følsomhet overfor de to kjønns spesifikke hormoner. Når enkelte organkarakterer hos det ene kjønn avviker i retning av mønsteret hos det motsatte kjønn, står man overfor skiftende fremtoninger av interseksualitet, fra ganske små avvik på den ene side til usikkerhet om individets kjønn på den annen. Slike mellomformer tilskrives avvik i individets kromosomutrustning eller forstyrrelser i hormonbalansen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.