Folkeminneforskning, folkloristikk, vitenskap som arbeider med innsamling, gransking og publisering av folkelige tradisjoner.

Folkeminneforskningen ble grunnlagt av brødrene Jacob og Wilhelm Grimm med utgivelsen av Kinder- und Hausmärchen (1812). De så likheten mellom samtidstradisjon og gamle myter og heltediktning, og mente at eventyr og sagn var rester av en eldre, hedensk mytologi. Etter brødrene Grimm kom «den engelske skolen», som på grunnlag av Darwins utviklingslære satte frem sin «survival-teori». I Primitive Culture (1871) forklarte Sir Edward B. Tylor det «mytiske» i tradisjonen som rester av en allmennmenneskelig måte å tenke på, vanlig og typisk for mennesker som levde på visse «lave» kulturtrinn. Disse teoriene er senere i all hovedsak forlatt.

I Norden ble folkeminneforskningen bygd opp etter brødrene Grimms og Wilhelm Mannhardts vitenskapelige mønster. Oppfatningen av folketradisjonen som kilde for litteraturen ble omkring midten av 1800-tallet avløst av et strengere forskningssyn, representert ved Peter Andreas Munch, Jørgen Moe og Sophus Bugge. På den tiden var en god del tradisjonsmateriale samlet inn av bl.a. Andreas Faye, Peter Christen Asbjørnsen, Jørgen Moe, Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad. Universitetet gav stipend til innsamling av folketradisjoner, og faget folkeminnevitenskap ble tidlig godkjent ved vårt og flere nordiske universiteter. Jørgen Moes sønn Moltke Moe var den første professor i faget (utnevnt 1886). På mange måter representerte han samme forskningssyn som Bugge, nemlig vår tradisjons nære slektskap med keltisk, romersk, gresk og orientalsk kultur, mens Knut Liestøl, som fulgte etter ham i embetet, sterkere påviste den spesielle tradisjonsutviklingen innen norrønt (vestnordisk) område. Senere forskning har understreket at folketradisjonen både har fått impulser utenfra og at den er bygd over særnorske emner og forutsetninger.

Den moderne folkloristen er nærmest en kulturantropolog, som på grunnlag av feltarbeid prøver å utvikle forklaringsmodeller som tar hensyn til at kulturytringene er deler av en større sosial sammenheng. Også i vår tid vil en stor del av forskningen ha historisk siktemål og lete etter tradisjonens vandringer og hjemland og prøve å vise hvordan tradisjonen omformes når den går fra en kultur til en annen. Men vi finner også en klar tendens til å studere tradisjon som prosess, tradisjon i smågrupper og tradisjonskommunikasjon.

Sentralt i studiet står ballader (folkeviser fra middelalderen) og nyere viser, sagn (særlig historiske), eventyr, folketro (også folkemedisin) og alle slags skikker. På det siste området grenser folkeminneforskningen opp mot folkelivsforskningen (etnologien). Nyere folkeminneforskning er også opptatt av tradisjoner fra byer og tettsteder. Mens samlerne lenge bare konsentrerte seg om de distrikter der de ventet å finne det eldste materialet, er forskerne i dag i like stor grad interessert i de områdene der tradisjonen har en mer allmenn karakter. Stor interesse samler også vår egen tids tradisjon.

Til uvurderlig hjelp for utviklingen av folkeminneforskningen ble den internasjonale foreningen Folklore Fellows, stiftet 1908, som har utgitt en stor serie med folkloristiske avhandlinger og indekser, FF Communications (ca. 220 bind). I Norge drives systematisk folkeminneforskning ved faginstitutter ved universitetene i Oslo og Bergen, og av en rekke enkeltpersoner. De norske folkeminneforskerne har et nært samarbeid med nordiske og internasjonale fagmiljøer. Se også folklore.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.