Barnets beste-prinsippet har betydning ved medisinske beslutninger når pasienten er et barn. Dette betyr at alle aktører som er involvert i en medisinsk beslutning som involverer et barn må ta beslutninger i overensstemmelse med det som i den konkrete situasjon fremstår som det beste for barnet.

Prinsippet om barnets beste følger av flere lover avhengig av hvilket rettsområde man er på. Det følger blant annet av barneloven § 30 at foreldre skal utøve sin foreldremyndighet til barnets beste, og av § 48 at alle aktører i en rettsprosess om hvor barnet skal bo skal handle i samsvar med barnets beste. Prinsippet om barnets beste følger også av barnevernloven kapittel 4, og skal legges til grunn ved valg av tiltak overfor barnet.

For stater og institusjoner, herunder sykehus og andre helseinstitusjoner og deres ansatte (helsepersonell), følger prinsippet om barnets beste av FNs konvensjon om barns rettigheter som Norge har ratifisert. Komité for barns rettigheter (Barnekomiteen), jamfør barnekonvensjonen artikkel 43, kommer med generelle uttalelser til hvordan konvensjonsbestemmelsene skal tolkes.

Prinsippet om barnets beste innebærer at foreldre må skille egne ønsker fra hva som er barnets interesser og behov. Det innebærer videre i en medisinsk behandlingssituasjon at helsepersonell skal vurdere barnets beste isolert fra foreldrenes ønsker eller krav. 

Hva som er barnets beste i en medisinsk behandlingssituasjon beror på en konkret vurdering hvor blant annet barnets nåværende og fremtidige livskvalitet, behandlingens nytte, samt fordeler og ulemper ved pågående og fremtidig behandling er sentrale momenter. Prinsippene om at alle mennesker har samme menneskeverd uavhengig av livsfase og funksjonsdyktighet, respekten for livet og for pasientens integritet vil også kunne komme inn ved vurderingen av hva som er barnets beste.

Andre kriterier kan også tenkes, og i forhold til det enkelte barnet vil mange andre hensyn kunne inngå i den endelige beslutningen.

Prinsippet om barnets beste er kritisert. Kritikken dreier seg blant annet om begrepets ubestemmelighet, og utfordringen med å identifisere kriterier som skal inngå i vurderingen som skal lede til barnets beste.

Barneloven

Barnevernloven

FNs barnekonvensjon

NOU 2008: 9. Med barnet i fokus. (Vedlegg 1) 

Husabø, E.J. 1998. Rettslege premissar for valet mellom å gi eller avstå frå livreddande behandling til ekstremt for tidlig fødde barn på konsensuskonferansen «Grenser for behandling av for tidlig nyfødte barn» i regi av Norges forskningsråd. 

Sandberg, K., Høstmælingen, N., & Kjørholt, E.S. 2012. Barnekonvensjonen – barns rettigheter i Norge, 2. utg. Oslo, Universitetsforlaget.

Tibballs, J. 2007. Legal basis for ethical withholding and withdrawing life-sustaining medical treatment from infants and childrenJ.Paediatr.Child Health, 43, (4) 230-236.

Aasen, H.S. 2008. Barns rett til selvbestemmelse og medbestemmelse i beslutninger om helsehjelp. Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, (1) 4-28.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.