hjertefrekvensvariabilitet

Hjerterytmen reguleres fra et område i hjertet som heter sinusknuten, som også kan kalles hjertets «pacemaker». Sinusknuten påvirkes som regel av både nerver og hormoner. Nervene og hormonene regulerer hjerterytmen både opp og ned, avhengig av fysisk aktivitet eller sinnstilstand.

Dersom sinusknuten ikke blir noe påvirket av verken nerver eller hormoner, vil hjertet slå regelmessig med en frekvens på omtrent 100 slag per minutt. Med en regelmessig frekvens på 100 slag per minutt varer hvert hjerteslag i 600 millisekunder (ms). Dersom hjertefrekvensen er helt konstant, vil varigheten av hvert påfølgende hjerteslag være helt lik, og i en slik situasjon vil hjertefrekvensvariabiliteten være veldig lav eller kanskje helt ned mot null.

Hjertefrekvensen er normalt ikke konstant, men vil blant annet endres avhengig av aktivitetsnivå og andre ytre faktorer. En viktig faktor som påvirker hjertefrekvensen i hvile er respirasjonen. I hvile vil hjertefrekvensen normalt øke på innpust og reduseres ved utpust. Nervene som påvirker hjertefrekvensen hører til den autonome delen av nervesystemet. Nervene herfra deles inn i en parasympatisk del som er aktiv i hvile, og en sympatisk del som aktiveres under fysisk aktivitet og ved stress. Parasympatiske nerver bremser hjertet, og gjør at hjertefrekvensen er under 100 slag per minutt.

Ved fysisk aktivitet eller stress, vil parasympatiske nerver stimulere i mindre grad, eventuelt bli overstyrt av sympatiske nerver, slik at frekvensen blir over 100 slag per minutt. I tillegg til nerver fra det autonome nervesystem vil også hormonet adrenalin øke hjertefrekvensen.

Generelt er det slik at jo mer aktivitet det er i det parasympatiske nervesystemet, jo større blir variasjonen i varigheten av hjerteslagene og jo høyere blir HRV. Dette er grunnen til at HRV kan brukes som et objektivt mål på stress, eller aktivitet i den parasympatiske delen av nervesystemet. En høy HRV vil med andre ord bety mindre stress og mer aktivitet i den parasympatiske delen av nervesystemet.

Den mest presise, og absolutt beste måten å måle hjertefrekvensen på, er EKG. Det er en undersøkelsesmetode som måler den elektriske aktiviteten i hjertet. Denne metoden har svært god tidsoppløsning og gjør det mulig å måle varigheten av hvert hjerteslag med svært stor nøyaktighet.

Det finnes imidlertid også en rekke andre enklere metoder for å registrere hjertefrekvensen. Eksempler på dette er pulsklokker eller ringer som ofte benytter optiske sensorer som påvirkes av blodstrømmen. Ved hjelp av optiske sensorer er det derfor også mulig å registrere hjertefrekvensen siden hjertet genererer pulssynkrone svingninger i blodstrømmen. Det er imidlertid viktig å være klar over at optiske sensorer lettere blir påvirket av bevegelser. Slike sensorer kan derfor ofte være mindre nøyaktige i situasjoner med mye bevegelse, som for eksempel under trening. Siden det optiske signalet ikke alltid har helt lik form, kan det også være teknisk vanskeligere å beregne helt nøyaktig varighet av hvert hjerteslag med denne metoden.

Hjertefrekvensvariabiliteten må måles over et lengre tidsrom for å få gode målinger. For å få sammenlignbare verdier som kan benyttes til noe fornuftig, er det derfor mest vanlig å gjøre målinger i løpet av en natt. I løpet av måleperioden registreres varigheten av hvert hjerteslag. Deretter kan man beregne variasjonen i hvor lenge hvert hjerteslag varer, altså HRV.

Det brukes flere ulike mål på HRV. Den mest vanlige er å angi den gjennomsnittlige variasjonen i hjerteslagenes varighet i millisekunder (ms). Dette målet kalles RMSSD som står for «root mean square of successive differences».

Det er et stort spenn i hva som er normal HRV målt som RMSSD. Hver enkelt person må registrere HRV over en lengre periode for å etablere sine egne referanseverdier. Studier viser at de fleste har gjennomsnittlig HRV som ligger et sted mellom 50 og 70 ms målt som RMSSD. Både lavere og høyere verdier kan være normalt.

Det er vanlig at HRV i hvile øker som følge av regelmessig trening. Umiddelbart etter en hard treningsøkt vil HRV være lavere, og dette er grunnen til at noen bruker HRV som et mål på restitusjon. For at dette skal fungere godt kreves det imidlertid lang erfaring med tolking av verdiene, og at man også bør ta hensyn til andre parametre som for eksempel subjektiv følelse, hvilepuls, søvnkvalitet.

Det er gjort flere studier på hvordan HRV påvirkes av ulike sykdommer. HRV reduseres blant annet både ved psykiske lidelser som for eksempel depresjon og angst, og ved kroppslige sykdommer som for eksempel diabetes type 2 og hypotyreose.

Det er vanlig at HRV synker med alderen.

Det er usikkert i hvilken grad man bevisst kan øke HRV ved å trene på dette, men alle former for tiltak som reduserer stressnivået vil kunne bidra til økt HRV.

• hjertet
• puls
• hjerterytmeforstyrrelser
• sinusarytmi