Stein Bugge var på mange måter en fremmed fugl i norsk teaterliv. Han skapte brudulje i teaterlivet, ifølge Olav Dalgard, fordi han gikk planmessig til angrep på den bastante norske teaterrealismen. Navnet hans var forbundet med et slags sus, skriver Rolf Døcker i sin nekrolog, som om det alltid ble uttalt i sterk vind og fløy videre av seg selv. Men ikke bare medvind, vel så ofte motvind.
Bugge fant lite gjenklang for sine ideer, og når han forsøkte å omsette dem i praksis, var resultatet ofte mindre vellykket. I senere tid har imidlertid teaterforskningen i Norge fattet ny interesse for Stein Bugge, først og fremst på grunn av hans orientering mot samtidige internasjonale strømninger med vektlegging på reteatralisering av scenekunsten.
Stein Bugge tok examen artium 1915, studerte litteratur i London 1919–20, og virket som litterær konsulent ved Den Nationale Scene (DNS) sesongen 1925/26. Etter et opphold i Belgia, hvor han også giftet seg, returnerte han til DNS, fikk startet Studieteatret 1929, og arrangerte festspill på Bergenhus 1931 og 1932. Fra 1936 til 1946 fungerte han som konsulent og instruktør ved Nationaltheatret, og i de følgende to år var han teatersjef ved DNS.
Bugge utgav en rekke dramatiske arbeider, og han ble oppført både i Oslo, Bergen og Antwerpen. I ettertid er det imidlertid hans teaterteorier som har mest interesse. Sentralt i hans teorier står hans bekjempelse av det realistiske og naturalistiske teater og det litterære, psykologiserende drama. Inspirasjon til teoriene hentet han fra tidligere tiders teaterformer, blant annet det antikke og det tidlige middelalderske teater. Her fant han både den stilisering han var ute etter og selve teaterleken. Han tok avstand fra det hverdagslige. Gjennom teatrale effekter (rytmikk, farger, dans, musikk) ønsket han å gjenskape det lekende og fantasieggende teater med publikum selv som medskapende aktører. Gjøglerisk munterhet og burleske innfall og klovnerier hørte hjemme i dette teateret. Samtidig skulle teateret fungere som ledd i en religiøs kultus med felles medvirkning av skuespillere og publikum.
Skuespillere skulle derfor læres opp i en ny estetikk og teknikk, og Studieteatret i Bergen var en konsekvens av denne ideen. Men den som skulle kunne lede teateret inn på disse nye veier, var først og fremst iscenesetteren, og det scenisk-dramaturgiske prinsipp var for Bugge poesi og rytme.
Teateret skulle heller ikke være en privilegert kunstform for de få, men skulle ut til folket og bli folkets eiendom. Han ønsket en desentralisering av teaterkunsten med lokale lag rundt i distriktet. Festspillene på Bergenhus var i tråd med dette og knyttet an til samtidige kontinentale strømninger. Teateret skal fungere som en samlende faktor der folket kan finne fysisk og sjelelig rekreasjon, ikke politisk appell, mente Bugge.
Hans teorier krevde imidlertid en ny sceneform som ikke fantes. Dermed måtte Bugge tillempe sine ideer til den tradisjonelle titteskapsscenen med det resultat at produktet ofte ble feilslått: ytre regiløsninger på bekostning av et indre budskap, ifølge kritikken. Men fantasien, teaterfesten og leken, inspirert av commedia dell'arte, som preget spesielt hans Molière- og Holberg-oppsetninger, hadde ofte sterk publikumsappell.
Heller ikke som teatersjef lyktes Bugge, selv om første sesong ved DNS må karakteriseres som kunstnerisk vellykket. Muligens var hans stil – både i skrift og tale – for pompøs, og hans teorier i visse tilfelle for ekstreme. Han ønsket for eksempel kvinnene bort fra scenen.
Stein Bugge var heldigere i utlandet. Både hans Tragedien om Mengin og Geniet i storm hadde suksess i Antwerpen (1929 og 1930), og i 1930-årene satte han opp Ibsens Catilina i en uortodoks og modernistisk stil med suksess i London.
Ellers gjestet Bugge som teaterinstruktør i Danmark, og hadde for øvrig oppgaver både i Bergen og ved flere teatre i Oslo. I 1950-årene holdt han en rekke forelesninger i USA, der han også satte opp forestillinger ved noen av universitetsscenene der.
Stein Bugge døde 3. oktober 1961 og ble bisatt den 7. oktober. I minnetalene ble han fremhevet som en aktiv mann som siktet mot det største og beste, og som med sin inspirerende innsats, glød og fascinerende egenart gjorde norsk teaterliv rikere.
I dag ser vi da også at mange av de ideer og metoder Bugge kjempet for, har slått igjennom. Og selv om han ofte ikke lyktes, lå det hos ham en ærlig vilje til å skape noe nytt.