Peter Christopher Stenerson var en av 1700-tallets mange skrivende prester, og som dikter kom han til å bety mye for utviklingen av lyrikken i Norge-Danmark.
Stenerson hørte på farssiden til en gammel og ansett bondeslekt fra Gudbrandsdalen som på 1700-tallet begynte å skrive seg Stenersen (selv brukte han formen Stenerson fra begynnelsen av 1750-årene); moren tilhørte en embetsmannsfamilie. Bare 15 år gammel forlot Stenerson Norge for aldri å vende tilbake. Han tok studenteksamen i København 1739 og begynte å studere ved universitetet. Etter flere år som huslærer tok han magistergraden 1748 og teologisk eksamen 1749. Han var sogneprest i Udby på Sjælland 1749–64 og i Tølløse samme sted fra 1764 til sin død.
Stenersons dikteriske produksjon er ikke omfattende, men betydningsfull. Han grep tidlig inn i tidens litterære debatt. Inspirert av de sveitsiske teoretikerne Bodmer og Breitinger utgav han 1752 under pseudonym avhandlingen Critiske Tanker over de riimfrie Vers, et forsvar for odedikteren Klopstock, som var blitt angrepet av nordmannen Gerhard Treschow. Den tyske Klopstock og antikkens mønstre betydde mye for Stenerson da han 1754 skrev sitt første større dikt, en rimfri Ode til Brudgom og Brud. Med sitt treffsikre bildespråk og sin følelsesfylde løfter oden seg over samtidens lyrikk på det danske språk. Stenerson hevet den populære sjangeren “bryllupsdikt” opp på et høyere nivå. Diktet ble først trykt 1767, men var kjent gjennom avskrifter og var blitt diskutert og parodiert.
Mindre betydning hadde den humoristiske Krages Ode til Herr Simson Fogner, en oppfordring til bonden Simen Fougner i Gausdal til å få orden på skogsdriften i Norge. Diktet ble til ca. 1756 og ble trykt under pseudonymet Guttorm Roqvam i Ålborg 1769. Dette er det siste av Stenersons rimfrie dikt. Det er på 10 strofer i sapfisk versemål, utstyrt med en innledning og kommentar. Diktet bruker norske ord og uttrykk, som forklares i noter, og innfører i broket blanding skikkelser fra norsk folketro og norrøn mytologi. I Ode til Selskabsbrødrene maner Stenerson til sømmelighet ved mannfolkfester, parallelt med tendensen i bryllupsdiktet. Han vender seg mot den øldrikk og svir han særlig kjente fra Norge. Vellykket er Til en Ven, med et Par Flasker Hæggebær-Viin; her er et avsnitt i en slags norsk dialekt. I disse diktene holder Stenerson seg til tradisjonelle versformer.
Men diktene ble helt stilt i skyggen av Ode paa Junkerskilde. Ved Eriksholm i Julii Maaned 1762, trykt 1769. Det er et naturbeskrivende dikt på 18 sider som skulle bli det mest beundrede og etterlignede av Stenersons dikt. Landskapsskildringen er til en viss grad inspirert av sveitseren Hallers Die Alpen og engelskmannen Alexander Popes Windsor Forest; også antikkens Horats har vært et av forbildene. Med sine mytologiske skikkelser og sin oppregning av landskapets herligheter kan det virke stivt og fjernt for vår tid, men naturiakttakelsene og versenes velklang gjorde sterkt inntrykk på Stenersons samtid. Sammen med Tullins Maidagen (1758) innleder oden den naturbeskrivende poesi som fikk stor betydning i de følgende tiår.