Olaus Nielsen var en frontfigur for det konservative legfolk i deres kamp mot prestenes embetstenkning og det statskirkelige styret på midten av 1800-tallet.
Nielsen vokste opp i trange kår og fikk måtelig skolegang. På egen hånd skaffet han seg gode kunnskaper i regning og skriving. Det gav ham muligheter til ansvarsfullt arbeid i Fredrikshald, som ble hans base – først på en tobakksfabrikk, deretter som “leverandør” eller formann i trelastindustrien.
Gjennom pietistisk litteratur og kontakt med haugianske miljøer fikk han en sterk kristen overbevisning og den oppfatningen at legfolkets sanne kristendom var truet ovenfra. På dette grunnlag engasjerte Nielsen seg i 1840- og 1850-årenes to viktige kirkelige debatter. Den ene debatten handlet om religiøs frihet og legfolks rett til å drive religiøs virksomhet; bakgrunnen var et lovforslag fra 1840 om å opprettholde en streng regulering av legmannsforkynnelsen. Den andre debatten var forårsaket av at Wilhelm Andreas Wexels 1843 fikk autorisasjon for en revidert utgave av Pontoppidans forklaring. Wexels var grundtvigianer og hadde justert den pietistiske tone hos Pontoppidan. Blant annet hadde han åpnet for at man kunne bli frelst etter sin død. Dette provoserte Olaus Nielsen, og han tok offentlig til motmæle.
Nielsen ble særlig kjent ved sin bok fra 1847 om forholdet mellom kirkesamfunnet og det troende legfolket, der han argumenterte konsekvent for legfolks rett til å forkynne. Året etter startet han et månedsskrift, Kirkelig Tidende, som stort sett hadde ham selv som forfatter. I alt utgjorde tidsskriftet nærmere 4000 sider og hadde på det meste rundt 2000 abonnenter i Norge og Amerika. Her kommenterte han dagens kirkelige begivenheter, angrep sine fiender og skrev oppbyggelige tekster. “Fiendene” var særlig prester som ikke var konservative pietister og alle som oppsøkte “Satans synagoge”, statskirken.
Nielsen stod i spissen for et landsomfattende nettverk av mennesker som arbeidet ideologisk og politisk for å vinne frem med sine synspunkter. Nettverket brukte han til å samle underskrifter på opprop til Stortinget om å gi valgfrihet i forhold til religiøse lærebøker. I opposisjon mot de kirkelige autoriteter, som han mente ødela den sanne kristendommen, begynte han å utgi “motskrifter” – særlig nyopptrykk av gamle katekismer, bibeloversettelser og oppbyggelsesbøker. Han fikk støtte fra konservative teologer i sin kamp mot grundtvigianismen. På et prestemøte i Fredrikshald 1851 ble han av Gisle Johnson fremhevet som en uredd talsmann for “den gode Bekjendelse”.
Da Nielsen ble stadig mer kompromissløs, mistet han de fleste av sine sympatisører. I noen grad lyktes imidlertid den kampen han ledet. 1852 åpnet regjeringen for at andre katekismeforklaringer enn Wexels' kunne brukes. Det var en betydelig seier for legmannsopposisjonen og et vitalt slag mot den grundtvigianske linje i norsk kirkeliv.
Som følge av 1850-årenes religiøse konflikter opprettet presten G. A. Lammers et baptistisk kirkesamfunn med streng kirketukt. Nielsen støttet Lammers i hans bestrebelser på å opprette en “sann kirke” og meldte seg ut av statskirken 1857. Året etter måtte Kirkelig Tidende innstille, og Nielsen mistet sin posisjon som talsmann for den brede legmannsopposisjonen. Denne marginaliseringen førte til at flere av hans utgiverprosjekter også gikk dårlig; han ble ruinert – og stort sett glemt av sine gamle kampfeller.