Nils Krantz ble av både samtid og ettertid betegnet som selve bergensmaleren. Neppe noen annen maler har så utrettelig skildret de bergenske hustak, gater og smug. I mer enn 50 år var han et levende trekk i bybildet i sin vandring på jakt etter særpregede motiver.
Krantz tilhørte en gammel bergensfamilie på morssiden, og familien flyttet til byen da han var 8 år gammel. Ganske ung begynte han på Asor Hansens malerskole i Bergen, og som 17-åring ble han elev av P. S. Krøyer og Lauritz Tuxen i København 1905–06. Bortsett fra et par lengre studieopphold i Paris 1920–21, da han var elev av Pedro Araujo, Raoul Dufy og André Lhote, og igjen 1925–27, var han hele livet bosatt i Bergen.
Krantz' eldste bilder er datert 1902, og de tidlige bilder er stemningslandskaper med tydelig innflytelse fra Nikolai Astrup og Bernt Tunold, med motiver fra bl.a. Sogn og Jølster. Krantz oppdaget imidlertid tidlig alle de rike maleriske muligheter som fantes i Bergen, og han utfoldet seg 1908–18 som stor kolorist, bl.a. med Fra Sandviken, Fra Kalfarlien, Utsikt fra Klosteret, Galgebakken, Fra Møhlenpris. Tollbodalmenningen og det livlige motivet Bergens torv.
Etter hvert ble billeduttrykket forandret i mer modernistisk retning, og særlig André Lhotes grunnleggende kubistiske konstruksjonslære ble en basis for Krantz' kunst de følgende år. Med dette fulgte tendenser til forenkling, både av motiv og palett. Senere modereres disse trekk, og bildene får tilbake noe av den tidligere fargerikdom, men han lot seg senere aldri påvirke av rådende kunstretninger.
Krantz' gjennomstuderte formspråk gav bildene et dekorativt preg, noe som kom sterkest til uttrykk i de 11 veggfeltene malt al secco med bergensmotiver til Nygård skole. I 1920-årene dekorerte han også Parkcaféen og Café Clou. Han likte å vandre rundt i byen med malersakene sine, fra gater og plasser til utsiktspunkter, og velge egenartede og overraskende perspektiver. Han markerte seg i disse årene som byens prospektmaler og fanget ikke bare inn de karakterfulle by-eksteriører, men selve atmosfæren, lyset og luften.
I sin moderat kubistiske stil foreviget Krantz også vestlandslandskaper fra Sunnmøre, Nordfjord, Voss og Hardanger. Hans beste landskapsbilder har lys, luft og romvirkning som viser til et opplevd naturinntrykk. Karakteristisk for disse bildene er det enkle uttrykket, både i form og farge, med en intensivering av naturfargene i faste rene flater med grønt som hovedfarge og rødt og blått som medspillere.
Krantz malte også portretter, men mennesket var for ham først og fremst et malerisk objekt. Han var ikke så opptatt av en inntrengende karakterskildring. I flere stilleben var ofte fiolinen et sentralt tema, en reminisens fra de franske kubistene.
Krantz' konsekvente bruk av det samme halvkubistiske formspråk gav hans produksjon et personlig og gjenkjennelig preg, men gav ikke spillerom for eget temperament. De estetiske krav hindret kanskje en videre kunstnerisk utvikling. Bergensbildene hans har imidlertid ikke bare kunstnerisk verdi, men er også verdifulle som illustrasjoner til byens historie.
Nils Krantz var styremedlem i Bergens Kunstforening 1920–24 og mangeårig medlem av Bildende Kunstneres Forening Bergen. Han bodde i mange år i Stenderhuset i sentrum, men flyttet etter krigen til Nesttun i daværende Fana, hvor han døde. Bildene hans henger i billedgalleriene i Bergen, Haugesund og Stavanger.