en angstlidelse som kan oppstå hos mennesker som har vært utsatt for særlig skremmende og redselsfulle opplevelser slik som grov vold, mishandling, krig og konsentrasjonsleiropphold (KZ-syndrom), katastrofer, tortur, voldtekt, alvorlige ulykker eller alvorlige forbrytelser (f.eks. væpnet ran).
Symptomer
Lidelsen er kjennetegnet ved samtidig forekomst av intrusive symptomer knyttet til den traumatiske hendelsen; symptomer på tanke- og atferdsmessig unnvikelse av alt som minner om hendelsen og forekomst av symptomer på forøket fysiologisk beredskap (psykofysiologisk aktivering). Intrusive symptomer er gjenopplevelse av den traumatiske hendelsen i våken tilstand og i søvne (mareritt). Situasjoner som minner om den traumatiske hendelsen (f.eks. kontakt med politi i asyllandet hvis torturen i hjemlandet ble utført av uniformert personell), kan utløse angstanfall. Unnvikelse viser seg i motvilje mot å snakke om eller involvere seg i aktiviteter som kan minne om hendelsen, eventuelt sosial tilbaketrekning. Noen kan utvikle en fobi mot situasjoner som minner om den traumatiske hendelsen. Den økte fysiologiske beredskap kommer frem i form av skvettenhet ved plutselige lyder eller lysblink, søvnforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer og økt irritabilitet.
Hyppighet, forløp og prognose
Anslagsvis 1 % av befolkningen lider til enhver tid av PTSD. Blant overlevende etter alvorlige trafikkulykker vil omkring 5 % utvikle PTSD. Omkring 10 % av personer som er vitne til alvorlige krigs- eller terrorhandlinger utvikler PTSD. Ved alvorlige katastrofer øker antallet med PTSD til 15–20 %. PTSD ledsages ofte av andre psykiske lidelser som depresjoner, atferdsforstyrrelser og ulike psykosomatiske symptomer. Personer som i ung alder utvikler PTSD eller som har vært ofre for særlig alvorlige traumatiske hendelser, har en økt risiko for å utvikle stoff- eller alkoholmisbruk som uttrykk for forsøk på selvmedisinering. Hver femte nordmann som overlevde nazistenes konsentrasjons- og utryddingsleire, utviklet alkoholmisbruk. Ubehandlet tenderer PTSD mot å bli kronisk. Det er økt risiko for å bli involvert i alvorlige ulykker og traumatiske dødsfall, antagelig på grunn av atferdsforstyrrelser og rusmiddelmisbruk. Et lite mindretall kan over år utvikle personlighetsforandring.
Risikofaktorer og biologiske forandringer
Langvarig overhengende fare mot eget liv, spesielt hvis det er forbundet med hjelpesløshet, øker risikoen for utvikling av PTSD ved traumatiske hendelser. Men personlige forhold (f.eks. dårlig fysisk form eller psykiske lidelser) og sosiale forhold (svakt lederskap, liten sosial støtte, kritikk fra massemedia), øker også risikoen for å utvikle PTSD. Det samme gjør hodeskader og andre kroppsskader. Ved PTSD kan det påvises økt nivå av stresshormoner (spesielt noradrenalin og kortisol), og muligheten for at dette på sikt kan skade sentralnervesystemet hvis tilstanden ikke behandles.
Behandling
Psykologisk behandling er viktigst i den akutte fasen for å forebygge utvikling av PTSD. Vekten legges på å dempe sterkt belastende tanker, følelser eller bilder ved gjennomarbeiding av hendelsen «skritt for skritt». Tillegg av et beroligende og søvnfremmende medikament kan være aktuelt. Gruppebehandling brukes ofte innen de første to døgn hvis flere er rammet for å hindre utvikling av PTSD (debriefing). Hvis PTSD er utviklet, finnes det flere effektive psykologiske behandlingsmetoder. Ved relativt kortvarige traumatiske hendelser kan man bruke «psykologiske videoteknikker». Ved mer omfattende traumatiske hendelser kan avdempning av symptomene oppnåes ved å snakke om hendelsen i «doserte former» mens personen følger en rask pendelbevegelse med øynene, såkalt «øyebevegelsesbehandling». Individuell (spesielt kognitiv psykoterapi) og gruppepsykoterapi er også aktuelle behandlingsmetoder. Medikamenter (antidepressiva) kan i tillegg hjelpe noen, spesielt kan disse avhjelpe intrusive symptomer og symptomer på forøket fysiologisk aktivering.