munnhule

Etymologi
lat. cavum oris

Innhold

fordøyelseskanalens øverste avsnitt, mellom leppene og nesesvelget. De to leppene, overleppen og underleppen, inneholder en ringmuskel som kan lukke munnspalten, samt forskjellig annen muskulatur som gir dem meget stor bevegelighet. De møtes på sidene i munnvikene. Det røde leppepartiet er en del av ansiktshuden, men overhuden er her så tynn at blodet i de mange fine kapillarene lyser igjennom. Innsiden av leppene går over i munnslimhinnen.

Når munnen er lukket, er hulrommet bare en ganske smal, spyttfylt spalte mellom tungen og ganen. Munnhulens tak, som atskiller den fra nesehulen, utgjøres av den harde og den bløte gane med ganeseilet, mens bunnen foran tungebenet består av muskler og bindevev. Slimhinnen inneholder tallrike sanseorganer og frie nerveender som registrerer kulde-, varme-, trykk- og smertepåvirkninger. Også tungens slimhinne er ytterst følsom og inneholder dessuten smakssansens mottakerorganer. Spredt i bindevevet under slimhinnen finnes det en mengde små spyttkjertler og enkelte store bak underkjeven og under tungen. Ørespyttkjertelen ligger like under huden foran øret og sender sin utførselsgang skrått inn gjennom kinnets tyggemuskel til et punkt rett ut for de bakerste jekslene i overmunnen, der den munner ut i en liten forhøyning.

Både den mekaniske nedbrytningen og den kjemiske fordøyelsen av maten innledes i munnhulen. Maten findeles ved tyggingen og blandes med spyttet, som inneholder et enzym, spyttamylase, som spalter stivelse.

Sykdommer

Sykdommer, se munnhulesykdommer, munnhulebetennelser, munnhulekreft.