er av Verdens helseorganisasjon (WHO) definert som «en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyter». Definisjonen er gitt i Verdens helseorganisasjons konstitusjon opprinnelig vedtatt på den internasjonale helsekonferansen i New York i juli 1946. Definisjonen har helt siden vedtakelsen vært til dels massivt kritisert, likevel består den som retningsgivende ikke bare for Verdens helseorganisasjons arbeid, men også for store deler av helsefremmende og forebyggende virksomhet innenfor og ikke minst utenfor helsetjenesten. Definisjonen må betraktes som en visjon; en retning for det helsefremmende arbeidet snarere enn et kortsiktig resultatmål. Det som kjennetegner helsen er evnen til å motstå de påkjenninger vi daglig utsettes for, uten å reagere med sykdom eller mangelfull tilpasning og trivsel. Jo større denne evnen er, desto bedre er helsen. I helsen inngår en legemlig (somatisk), en mental (psykisk) og en sosial komponent som er bundet uløselig sammen. God legemlig helse innebærer at de anatomiske strukturer og legemlige funksjoner faller innenfor rammen av det vi vurderer som normalt for den gruppen individet tilhører (rase, kjønn, alder m.m.). God mental helse innebærer at individet har evnen til å forlike motstridende tendenser i eget sinn på en balansert og sosialt akseptabel måte, og til å leve harmonisk sammen med andre.
Ved vurdering av helsen legger vi i økende grad vekt på om individet kan utføre de funksjoner i samfunnet som det har fått, at det trives i sine funksjoner og er tilpasset til samfunnets normer og regler. God helse vurderes høyt av de fleste, både som verdi i seg selv og som middel til å oppnå andre goder. Helsen bygger på nedarvede anlegg, men påvirkes sterkt av de forhold vi lever under. Av særlig betydning er påvirkningene under oppveksten, fremfor alt i de første barneår. I voksen alder har fysiske og sosiale levekår, yrke og livsstil mye å si for helsen. Det er vesentlig for det helsefremmende arbeidet at dette drives på tvers av ulike samfunnssektorer, og ikke bare overlates til helsetjenesten. For studiet av sykdommenes årsaker danner helseforholdene i de enkelte befolkningsgrupper et viktig grunnlag, se epidemiologi.