Forkastelsesreaksjon, reaksjon fra immunapparatet hos mottaker ved overføring av et organ eller vev, f.eks. en nyre eller hud, fra ett individ til et annet. Immunsystemet hos mottakeren registrerer at det overførte vevet er «fremmed», og reagerer mot det. Dette skjer i alle tilfeller unntatt ved overføring av organer mellom eneggete tvillinger som har identiske arveanlegg. En forkastelsesreaksjon er meget effektiv og fører normalt alltid til at det fremmede vevet blir helt ødelagt, avstøtt. Forkastelsesreaksjonen er rettet mot antigener på overflaten av cellene i transplantatet, såkalte vevsforlikelighetsantigener. Disse antigenene betegnes hos mennesket HLA-antigener. De er genetisk bestemt og undersøkes ved såkalt vevstyping.

Forkastelsesreaksjoner kan undertrykkes ved forskjellige medikamenter, immunsuppresjon. Styrken av forkastelsesreaksjonen avhenger også av graden av forskjell mellom giver og mottaker når det gjelder vevsforlikelighetsantigener. Nyretransplantasjon brukes i dag ofte som behandling ved alvorlig nyresykdom. Før transplantasjonen blir både giver og mottaker vevstypet. Ved å velge kombinasjoner med minst mulig forskjell i vevsforlikelighetsantigenene blir forkastelsesreaksjonen svakere og kan da kontrolleres ved medikamentell behandling. I hornhinnen kan mottakerens immunapparat ikke erkjenne et transplantat som noe fremmed. Ved hornhinnetransplantasjon kommer det derfor vanligvis ingen forkastelsesreaksjon. Ved blindhet pga. hornhinnesykdom gir hornhinnetransplantasjon vanligvis gode resultater. Se også HLA-antigener, transplantasjon og cyklosporin.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.