Wilhelmine Brandt fikk sin utdannelse i hjemmet og ble tidlig interessert i genealogi. Som det ofte er tilfelle for genealoger, startet hun med å forske i sin egen slekt. Senere ble genealogien en mer allmenn interesse, og hun ble en autoritet på norsk og dansk genealogi. Hun var spesielt interessert i slekter som var berettiget til tildelinger fra ulike legater, og hennes arbeid for å finne frem til hvem som kunne få slik understøttelse, var til hjelp for mange som ellers ville ha gått glipp av penger de var berettiget til.
Hennes far forlot familien da Wilhelmine var bare 7 år gammel. Han reiste til Brasil 1834 og ble der resten av livet. Wilhelmine bodde siden sammen med moren, fra 1852 i Bergen.
Wilhelmine Brandts første verk omhandlet hennes egen slekt, og bar tittelen Stamtavle over familjerne Lossius og Brandt med flere i samme indgiftede slægter. Boken utkom i Bergen 1863, og den er typisk for Wilhelmine Brandts metode. Hun tar utgangspunkt i noen få slekter, og utvider så slektsregisteret ved å tilføre inngiftede familier. 1866 kom hennes neste verk, en stamtavle over familiene Ellerhusen og Gørbitz, og året etter en tilsvarende over Bergensfamilien Sundt. Hennes første stamtavle som omhandlet en legatberettiget familie, kom 1871, da hun utgav en stamtavle over slekten Meyer og de beslektede familiene Hellemundt og Jordan. Året etter kom en tabellarisk oversikt over slektene Bruenech og Stabell, og en lignende over slektene Brandt, Lossius, von Munthe og Sigholt.
Deretter hadde Wilhelmine Brandt en pause i utgivelsene frem til 1884, da hun utgav et større verk om familiene Ameln, von Tangen, Flood og Sundt, og et mindre verk om Muntheslekten. Hun hadde deretter enda en lengre pause som forfatter, før hun 1896 utgav et lite skrift om Ludvig Holbergs testament. 1899 fulgte en plansje over slektene Falch og Angell, og 1901 en tilsvarende om slektene Hammer og Benneche. 1902 utgav hun to mindre verk, om baronesse Kaspara von Rachenitz' slekt og om Muntheslekten.
Flere av disse små arbeidene er forstudier til hennes hovedverk, Slægten Benkestok, som ble utgitt 1904 og ble hennes siste bok. Verket tar utgangspunkt i adelsslekten Benkestok, og forsøker å få med etterkommerne etter denne gamle slekten. Den omfatter personer i hele Norge, i alt 4000 navn. Spesielt er mange slekter fra Nord-Norge behandlet. Boken inneholder til dels omfattende stamtavler over en rekke slekter som var i familie med ætlinger av slekten Benkestok, f.eks. slektene Angell, Bing, Dass, Haugland, Krohg, Mechlenborg, Schjelderup og Tønder.
Wilhelmine Brandt ble høyt vurdert i sin samtid, og man beundret både hennes arbeidssomhet og store kunnskaper. Hennes arbeider imponerer fortsatt, selv om detaljer i fremstillingen er blitt korrigert av nyere forskning, som til dels har benyttet kildemateriale som ikke var tilgjengelig for henne. Hennes verk er et grunnleggende pionerarbeid, og hun var en av de første i Norge som skrev allmenn genealogi.
Wilhelmine Brandt bodde i Kristiania fra 1885. Hun hadde i sine senere år store økonomiske bekymringer, men situasjonen ble bedre etter at hun fra 1893 fikk et statsstipend på 600 kr per år. Hennes etterlatte samlinger, som befinner seg i Riksarkivet, inneholder bl.a. omfattende utdrag av kirkebøkene i Bergen.