Sigmund Mjelve hører til de mest markante av 1970-årenes lyrikkdebutanter. Med sin formelle sikkerhet og originale tankeverden satte han et dypt preg på 1980-årenes lyrikk. Han var høyt aktet blant dikterkolleger og dessuten en dyktig oppleser.
Mjelve ble født som misjonærsønn i Kina og tilbrakte de første 12 år av sitt liv der. Han var over 50 år gammel før han fikk utgitt sin første diktsamling, men både denne og senere samlinger viser sterk tilknytning til kinesisk kultur og tenkemåte. 1946 ble han ansatt i Norges Bank, der han arbeidet i Valutaavdelingen og med intern opplæring av tillitsmenn helt frem til 1983, avbrutt av kortvarige studier i engelsk og fransk.
I Mjelves diktning møtes øst og vest. Asiatisk er den kontemplative roen og vekten på visdom. Vestlig er uttrykkene for rus, ekstase og rastløshet. Av østlige tankeretninger spiller især taoismen en viktig rolle. Herfra hentet han inspirasjon til sin kritikk av vestens narcissisme og materialisme. Motiver og symboler fra egyptisk, kristen og gresk mytologi opptrer også hyppig. Noen religiøs forfatter i kristen forstand er Mjelve imidlertid ikke. I sine dikt påkaller han ofte en gud, men denne er nærmest synonym med livsprosessen eller “den evige gjenfødsel” – en forestilling som går igjen i forfatterskapet.
En undrende innstilling til livet og en følelse av samhørighet med omverdenen preger forfatterskapet. Mjelve insisterer på sin tilstedeværelse i verden og distanserer seg fra den postmoderne idé om språkets forrang. “Hvis diktningen var noe som bare foregikk innenfor språket selv, ville jeg være fullkomment fortapt,” hevder han i et intervju. At verden er til, er det store under, og dette underet vender han stadig tilbake til. I Myten om Edens have formulerer han sin positive livsoppfatning i essayistisk form, samtidig som han drøfter sin egen poetikk.
Taoistisk inspirert er Mjelves vektlegging av det dialogiske og idéen om alle tings innbyrdes avhengighet. I de tre første samlingene, Landskap, Landskap 2 og Landskap 3, er dialogen, eller det han kaller “vekselsangen”, et bærende komposisjonsprinsipp. Flere personer skifter på å ha ordet i en lek med pseudonymer som vi finner igjen i senere samlinger. Rammen er et mytisk steppelandskap der lyn og torden, regn og tørke, sol og vind gjør tilværelsen omskiftelig, men samtidig ens. Landskapsbildene er overveiende deskriptive, men fungerer overgripende som metaforer for menneskelivets omskiftelighet.
I Intet er her veksles det mellom prosa og lyrikk. I en serie kortdikt opplever vi Mjelve på sitt mest pregnante. De bygger gjerne på en antitetisk stilfigur, der det stabile og flyktige stilles i kontrast, samtidig som de søkes fastholdt i et moment av ubevegelighet. Døden er til stede som motiv i alle Mjelves bøker, kanskje aller tydeligst i I jordens hus, men også denne samlingen er preget av livstro og en stoisk holdning: “Jeg er den som langsomt/går over jorden/og merker meg noe, noen,/om ikke alt.”
I Det gjallende lyset møter vi den miljøbevisste Mjelve med bl.a. en avdeling dikt som tar utgangspunkt i Tsjernobyl-ulykken, og med dikt som uttrykker bekymring over regnskoger som hugges ned og dyrearter som utryddes. I flere andre dikt uttrykkes på wergelandsk vis slektskapet med selv de minste levende vesener i naturen: en flue som “surrer belevent”, “knepp av ekorntenner”, “dryssende konglerester”, gresshopper som syr “fullsommer/sting for sting/inn i høsten”.
Gleden ved tanken på naturen og omgivelsenes blotte eksistens er også en hovedsak i Langsomt og Brev til adspredelse og andre nesten ajourførte forsendelser, men i enkelte dikt, især i sistnevnte bok, kan diktjeget gi uttrykk for at ordene stiller seg som et gitter mellom ham og omverden. Denne tvilen er så godt som borte i de to siste samlingene, Oppdateringer i anledning tausheten og Område aldri fastlagt. Her finner vi noen av Mjelves fineste dikt. Det nære slektskapet med Olaf Bull trer tydelig frem i dikt som melankolsk, men aldri sentimentalt, fordyper seg i en svunnen tid, eller som handler om å gripe øyeblikkets flyktige skjønnhet. Her går billed- og refleksjonslyrikk opp i en høyere enhet, en syntese Mjelve strebet etter gjennom hele sitt dikteriske virke.
Sigmund Mjelve mottok Brageprisen 1994. Samme år kom dikt i utvalg, og 1996 kom samlede dikt under tittelen Tidsteder.