“Peter Børting var efter alt at dømme en Person, som naturlig hørte hjemme i en Galge,” skriver den danske historiker C. O. Bøggild-Andersen. I dansk historie fremstår han da også som en av de store skurker. I norsk historie er han først og fremst kjent som en driftig jernverkseier.
Børting var født i Trondheim, men kom i unge år til Danmark, hvor han gjorde en rask karriere. 1652 ble han ridefogd på godset Rantzausholm, som tilhørte en av Danmarks aller største godseiere, lensherren og kvinnebedåreren Kaj Lykke. Men Børting drev også handel med norske varer som sild, tørrfisk, tjære og salt. Sommeren 1656 ble han gift med en av Lykkes elskerinner, Sophie Abelsdatter Speet.
Som ridefogd var Peter Børting energisk og brutal. Julen 1657 var han innblandet i et overfall som endte med døden, men slapp fra det uten straff. Noen år senere fikk han fogden Hans Lauritzen dømt til døden på falske premisser. Men Kaj Lykke grep inn og fikk Lauritzen frikjent. Denne saken og en konflikt om Børtings regnskapsførsel førte til brudd mellom Lykke og hans ridefogd. 1661 ble Børting sagt opp og fikk i stedet tjeneste hos en handelsmann fra Hamburg.
Senere på året fulgte Kaj Lykkes dramatiske fall. Han ble anklaget for majestetsfornærmelse og flyktet til Skåne. Deretter ble han dømt til døden, og en voksdukke av ham ble henrettet etter alle kunstens regler på Christiansborg slottsplass 5. september 1661. Grunnen til det hele var at myndighetene hadde fått tak i et brev Lykke hadde skrevet våren 1656 til sin daværende elskerinne Sophie Abelsdatter, den senere fru Børting. I brevet kom han med noen uforsiktige bemerkninger om dronningens omgang med sine lakeier. Det er en vanlig oppfatning at det var Børting som overleverte brevet, for på den måten å få hevn over Kaj Lykke. Den norske historikeren Michael Birkeland har derimot hevdet at det er lite trolig at Børting stod bak.
Etter Lykkes fall ble Børting iallfall gjort til overinspektør over hans fradømte fynske gods, og utnevnt til rittmester og amtsforvalter over Nyborg slott og len. Så kom turen til Hans Lauritzen, hans gamle motstander. Børting fikk ham igjen dømt til døden og sørget for at han ble hengt dagen etter selv om han ville appellere til en høyere domstol. Dette var i drøyeste laget. Saken ble undersøkt, og 1664 ble Lauritzen frikjent av Høyesterett. Børting, som en periode hadde sittet arrestert sammen med sin kone, slapp unna uten straff, selv om en av høyesterettsdommerne utpekte ham som den skyldige.
1669 kjøpte Børting Fossum jernverk i Gjerpen av Preben von Ahnen for 5000 riksdaler og forlot Danmark. Han slo seg ned på jernverket og drev det med stor dyktighet. 1672–79 forpaktet han i tillegg Fritzø jernverk ved Larvik, og 1682 kjøpte han Baaseland jernverk i Aust-Agder.
1688 ble den gamle masovnen ved Fossum revet ned og i stedet oppførte Børting to nye masovner. I hans tid var Fossum jernverk den største leverandør av krigsmateriell i Norge. Det ble fremstilt store mengder kanoner i forskjellige størrelser. De største var 36-pundere og veide 3 3/4 tonn. Det var de største kanoner som til da var fremstilt her i landet. Jernverket produserte også kuler, granater og bøssepiper ved siden av varer for det sivile marked, i første rekke jernkakkelovner.
Staten var en god avtaker av militære artikler, men en treg betaler. Det tok lang tid før Børting fikk oppgjør, og det gikk ut over dem som gjorde arbeid for ham. Børting var pågående og kom raskt i konflikt med bøndene som leverte trekull. Han fikk imidlertid ikke rettens medhold, i motsetning til i en konflikt med sagbrukseierne i Skien 1688. De hadde demmet opp en foss, noe som gikk utover driften ved Fossum. En nedsatt kommisjon fant at dammen måtte rives.
Peter Børting har vært karakterisert som en steil individualist. Han var meget begavet og hadde en sjelden evne til å sno seg ut av de vanskeligste situasjoner. Som jernverkseier var han energisk og utvidet produksjonen betydelig. Da han etter en tids sykdom døde 1702, var han en av Bratsbergs rikeste menn.