Kinamisjonæren Asbjørn Aavik skrev mer enn 40 bøker, som er solgt i store opplag. Den første, De venter (1940), er hittil trykt i vel 100 000 eksemplarer. Kombinasjonen av misjonsberetning og oppbyggelsesbok kjennetegner mange av Aaviks bøker.
Asbjørn Ulriksen, som han opprinnelig het, var født i Åvik mellom Mandal og Lindesnes. Faren omkom under hummerfisket da Asbjørn var ganske liten, og da han var 12 år gammel, døde moren av tuberkulose. Asbjørn og søsknene vokste deretter opp først hos morfar og mormor, senere hos tante og onkel.
Under et skoleår på Sørlandets kristelige ungdomsskole på Birkeland møtte Asbjørn Aavik kallet til å bli misjonær, og 1921–26 tok han misjonærutdannelse på Fjellhaug misjonsskole på Sinsen i daværende Aker. 1928 reiste han for første gang til Kina som misjonær for Det norske lutherske Kinamisjonsforbund (fra 1950 Norsk Luthersk Misjonssamband). Her ble han 1931 gift med Ragna Torgersen fra Øvre Eiker. De ble plassert i byen Yunyang i provinsen Hubei i Sentralkina. Aavik har hentet motiv og stoff til flere av sine bøker fra Yunyang-distriktet.
Bortsett fra et hjemmeopphold 1935–38, da han reiste omkring i Norge som forkynner, virket Aavik som misjonær i Hubei til 1946. 1952–70 var han, avbrutt av noen ferieterminer i Norge, misjonær på Taiwan.
Aavik skrev bøker både når han var i Norge og i Kina, og fortsatte som forfatter etter at han ble pensjonist. Bøkene tilhører forskjellige sjangrer: misjonslitteratur, oppbyggelsesbøker, fortellingsbøker, erindringer og romaner, men misjonsdimensjonen er tydelig merkbar i alt det Aavik skrev. Da han 1942 kom med sin andre bok, Nybrott, skrev generalsekretæren i Det Norske Misjonsselskap, Einar Amdahl: “Aaviks skildringer oppfyller de sterkeste krav til realisme ... Norge er blitt en misjonsforfatter av rang rikere.” I en romankonkurranse, utlyst av Misjonsselskapets Forlag, vant Aavik 1949 førstepremien med romanen Dalen. Senere utgav han flere romaner, bl.a. Den hvite elv, Den røde lotus og Jorden blør. Gjennom romanene formidler han god innsikt i gammel kinesisk kultur.
Av Aaviks mange oppbyggelige bøker er Åndens tempel (1953) og Hellig uro (1956) mest kjent og lest. De er senere utgitt i nye opplag, og Åndens tempel er oversatt til kinesisk og utgitt på Taiwan. I erindringsbøkene, som kom i tre bind – Roser i regn, Aks i modning og Grotid i storm – 1977–82, forteller Aavik stille og sterkt fra sitt spesielle og spennende liv i Norge og Kina.
Asbjørn Aavik var en kunstner i både skrift og tale. Han hadde sin egen stil, som slett ikke alltid var i tråd med grammatikalske regler. Men den formen han brukte, meislet ut budskapet i skarpe konturer. Det samme var tilfelle når han stod på talerstolen. Det var en stor opplevelse å høre ham fortelle fra Kina. Ord og setninger kom stille og sterkt, og den myke sørlandsdialekten og det særpregede tonefallet gav budskapet en dynamikk som gjorde at de som hørte ham, sent glemmer det han hadde på hjertet.