Odd Solumsmoen var i en årrekke en markant kritiker og litterær essayist. Han utgav i tillegg flere skjønnlitterære verker innenfor ulike sjangere, men fikk aldri den helt store gjennomslagskraft. Som kritiker var han sober og grundig, men anmeldelsene hans hadde også ofte en polemisk snert. Han var bredt orientert og mangesidig i sine litterære interesser og skrev innsiktsfullt om både lyrikk og prosa. Han var godt kjent i det litterære miljø, og i sine essays og litteraturhistoriske arbeider kombinerte han tekstanalyse med biografiske innfallsvinkler.
Solumsmoen vokste opp i Hamar. Faren hadde psykiske problemer og tok sitt eget liv da Odd var bare seks år gammel. Han fattet tidlig interesse for litteratur, en interesse som fremfor alt farmoren stimulerte til. Hun var intellektuell av legning, men samtidig svært religiøs, og hun fikk stor betydning for sønnesønnens utvikling.
Han tok examen artium 1939 som privatist på latinlinjen ved Hamar katedralskole. Under krigen arbeidet han som bud ved Hamar privatbank, og 1946 ble han ansatt som ligningsfullmektig ved Hamar ligningskontor. Denne stillingen innehadde han frem til pensjonsalderen og kombinerte den med sitt virke som forfatter og kritiker. Han ble fast anmelder i Arbeiderbladet tidlig i 1950-årene og virket her helt til 1980-årene.
Solumsmoen la stor vekt på å ha et fast “vanlig” yrke ved siden av sin litterære virksomhet og var skeptisk til alle former for litterært snobberi. I sitt litteratursyn var han relativt tradisjonell og hadde f.eks. stor sans for de nyrealistiske forfatterne, men han var også åpen overfor nye og mer eksperimentelle former. Til hans favoritter hørte så ulike diktere som Cora Sandel og Gunvor Hofmo. Som kritiker kom han på kant med Profil-kretsen da den trådte frem på den litterære scene midtveis i 1960-årene. Han stilte seg også skeptisk til 1970-årenes politiserte diktning og fremhevet de “ekte” arbeiderdikterne på bekostning av dem som skrev proletarlitteratur ut fra et politisk program.
Han debuterte som skjønnlitterær forfatter 1943 med novellesamlingen Barn i søndagsskolen, som vakte betydelig oppmerksomhet i hans hjemby fordi novellene så tydelig tok utgangspunkt i gjenkjennelige hendelser og modeller. Hans senere verker har også gjerne et selvbiografisk utgangspunkt. Som skjønnlitterær forfatter har han best tak på novellene. Etter debutsamlingen kom samlingene Nikolaisen og Gå hengebrua. Foruten disse utgav han en roman, en diktsamling og et skuespill.
Solumsmoens litteraturhistoriske arbeider omfatter en monografi om Cora Sandel og en om Kristofer Uppdal. Begge er preget av at han kjente de to forfatterne personlig. Samtidig vitner de om sikker innsikt i deres særegne kvaliteter som diktere. 1977 utgav han samlingen Bokormens forsvarstale, som inneholder en rekke tidligere publiserte essays om bl.a. Hans Jæger, Tryggve Andersen, Sigurd Christiansen, Knut Hamsun, Cora Sandel og Arnulf Øverland.
I første halvdel av 1970-årene var Solumsmoen medlem av Forfatterforeningens litterære råd. Både før og etter dette fulgte han svært godt med i nyere norsk litteratur, noe som bl.a. ble utmyntet i en rekke oversiktsartikler i Nordisk tidsskrift för vetenskap, konst och industri. 1984–86 var han statsstipendiat og arbeidet med Emil Boysons forfatterskap. Han utgav flere artikler om Boyson, men noe sammenfattende verk om forfatteren rakk han ikke å fullføre.