Faktaboks

J.H. Jørgensen
Josef Hilmar Jørgensen
Fødd
28. mai 1892, Kristiania
Død
2. november 1961, Oslo
Verke
Orgelbyggjar
Familie
Foreldre: Orgelbyggjar Jens Henrik Jørgensen (1864–1946) og Marie Gulbrandsen (1869–1911). Gift 16.5.1922 med lærar Annette Wirstad (24.6.1894–27.2.1991), dotter til kjøpmann Ole Olsen Wirstad (1846–1923) og Karen Hansen (f. 1855). Svigerfar til Kåre Willoch (1928–).

Orgelbyggjar Hilmar Jørgensen hadde ein eineståande posisjon i landets orgelmiljø. Få var som han kjend i heile Noreg. Samtidig hadde han også eit stort internasjonalt kontaktnett. Dei mange faglege impulsane han mottok, utvikla han på sin eigen personlege måte. Idealet hans var ein pragmatisk orgeltype som kombinerte det monumentale med det stilistisk og praktisk fleksible, men han hadde også forståing for andres synsmåtar, og han var i stand til å skifte meining.

Jørgensen kom inn i farens orgelfabrikk i Bogstadveien 28 i Kristiania 1909. Han gjekk også fire år på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, og seinare følgde studieopphald på kontinentet. Som nesteldste son var det i utgangspunktet ikkje gitt at Hilmar Jørgensen skulle overta fabrikken, som allereie få år etter etableringa 1876 hadde utvikla seg til landets viktigaste i sitt slag. Men med sitt fine vesen, sin veldige arbeidskapasitet og sitt store faglege engasjement må han ha stått fram som ein god arvtakar. Det fulle, forretningsmessige ansvaret overtok han 1939.

Internasjonalt tok ei djuptgripande nyorientering til å gjere seg gjeldande innan orgelbyggjarkunsten samtidig som Jørgensen begynte som læregut. Hans tidlegaste arbeid hører framleis heime innafor ei seinromantisk ramme og kom difor snart i skyggen av meir moderne orgel. Viktige instrument frå den første fasen er likevel bevarte i Sandvikskirken i Bergen (1920) og i Første metodistkirke i Oslo (1927). Det store orglet til St. Petri kirke i Stavanger (1921) er dessverre tapt.

Eit tydeleg stilskifte kom med den sterkare betoninga av barokke innslag i stemmeutvalget. Dette er merkbart allereie i Markus kirkes orgel i Oslo (1927), men snart skulle stilskiftet merkast også gjennom innføringa av elektrisitet til erstatning for den meir gammaldagse pneumatikken i instrumenta sine styringssystem. Viktige for utviklinga av den nye universalstilen var orgla til Fagerborg og Ris kirker i Oslo (1932), men for orgelbyggjaren sjølv tydde “restaureringa” av Kongsberg kirkes barokkorgel (1933) enda meir. Der blei han for første gongen konfrontert med gjenbruk av eldre delar. Arbeidet på Kongsberg blei i liten grad utført på barokkorglets premissar, og Jørgensen tok seinare sjølvkritikk på nokon av dei prinsippa han hadde nytta. Seinare kom gjenbruk av delar frå eksisterande orgel i store, nybygde instrument til å bli mye av eit kjennemerke for fabrikken. Særleg vellykka var desse løysingane i Paulus kirke i Oslo (1943) og i Skien kirkes monumentale orgel (1954). Orglet i Ålesund kirke (1945) er derimot bygd utan innslag av eldre materiale. Det same galdt til dømes også det fornemme orglet til Sandefjord kirke (1953), som dessverre ikkje lenger eksisterer.

Jørgensen fekk Kongens fortenestemedalje i gull 1951, slik faren hadde fått det før han. Til 60-årsdagen året etter blei han omtalt som “hele Norges Hilmar”. Sitt siste orgel leverte han i Hammerfest i juli 1961, få månader før han måtte gi tapt for kreftsjukdomen.

Ettermælet hans kom til å bli prega av eit nytt stilskifte, som sette inn kort før han døde og som han nok personleg stilte seg noko avventande til, og som det av denne årsak var etterfølgjaren hans i firmaet som for alvor måtte ta opp utfordringa frå. For ein yngre generasjon organistar skulle Hilmar Jørgensens orgeltype difor raskt tape i aktualitet. Ein viss variasjon i kvalitet, særskilt på dei mindre til middelsstore instrumenta frå den travle gjenoppbyggingsperioden etter krigen, har også hatt sitt å seie for ettertida si vurdering. Dette rokkar likevel ikkje ved Hilmar Jørgensens suverene posisjon som Noregs fremste orgelbyggjar gjennom tidene.

Verker

    Kyrkjeorgel (eit utval)

  • Sandvikskirken, Bergen, 1920
  • St. Petri, Stavanger, 1921 (tapt)
  • Vangen, Aurland, 1926
  • Første metodistkirke, Oslo, 1927
  • Markus, Oslo, 1927
  • Fagerborg, Oslo, 1932
  • Ris, Oslo, 1932
  • Kongsberg, 1933 (tapt)
  • Paulus, Oslo, 1943
  • Ålesund, 1945
  • Melhus, 1947
  • Glemmen, Fredrikstad, 1949
  • Sandefjord, 1953 (tapt)
  • Bodø, 1956
  • Ullensaker, 1958

Kilder og litteratur

  • E. Hoffstad (red.): Illustrert norsk næringsleksikon, bd. 1, 1938
  • artiklar i Medlemsblad for Norsk organistforbund nr. 8/1951, s. 68, og nr. 5/1952, s. 49–52
  • J. H. Jørgensens arkiv, p.e.
  • diverse kyrkjelege og kommunale arkiv
  • munnlege opplysningar frå familien
  • diverse orgelomtalar i fagtidsskrift