øyenstikkere

Øyenstikkere er små til meget store insekter med vingespenn på 2–19 cm. Hodet har store fasettøyne og kraftig bitemunn, og de to parene like lange vinger har et rikt forgrenet årenett. Hos norske arter er vingene oftest glassklare, hos mange tropiske er de fargerike.

Brystleddene er skråstilte slik at bena peker fremover og danner en fangstkurv. Bakkroppen er lang og smal, ofte med tegninger i blått, grønt, gult eller rødt, men uten noe stikkeredskap.

Øyenstikkere har en særegen paring idet hannen med bakkroppspissen griper hunnen i nakken. Hun bøyer bakkroppen fremover og under hannens så de danner et paringshjul. Spermiene har hannen på forhånd plassert fremme på sin bakkropp og overfører dem derfra til hunnen.

Om lag 6000 arter av øyenstikkere er kjent, de fleste fra tropene. I Norge kjenner vi 51 arter.

Systematisk deles øyenstikkere i to underordener:

• libeller (egentlige øyenstikkere, 35 norske arter)
• vannymfer (16 norske arter)

Hos de store libellene, eller egentlige øyenstikkere (Anisoptera), sitter øynene tett sammen og bakvingene er bredere enn forvingene. Et annet kjennetegn er på libeller er at de ikke kan folde vingene, men har dem rett ut fra kroppen. De er glimrende flygere som fanger og fortærer sitt bytte i luften. Selv paringen foregår under flukt, og hannene hos enkelte arter holder et territorium som de forsvarer.

De mindre vannymfene (Zygoptera) har bredt hode med tydelig atskilte øyne, og de ensartede, smale vingene er ofte stilket ved roten. Vannnymfer kan, i motsetning til libeller, folde vingene over kroppen når de hviler. Vannymfene har vanligvis ikke en like kraftig kropp som libellene og er gjerne mindre.

Øyenstikkere har ufullstendig forvandling. De fleste larvene utvikles i stillestående vann. Libellelarvene, som bruker 2–5 år på utviklingen, er trege dyr med trakégjeller i endetarmen. Vannymfelarvene er smale, har lange ben og tre bladformede trakégjeller i bakkroppens spiss. De svømmer med buktende bevegelser. Nesten alle larvene har utviklet underleppen til en fangstmaske og er store rovdyr.

Mange øyenstikkere har gått sterkt tilbake i antall som følge av forurensning av vannmiljøene, fjerning av gårdsdammer eller drenering av våtmarksområder. Klimaendringer kan ha ulike effekter på forskjellige arter. Enkelte kan dra nytte av høyere gjennomsnittstemperaturer, men for andre vil det motsatte være tilfelle. En nylig publisert analyse av klimaendringers betydning for øyenstikkeres status tyder på at arter som lever i rennende vann vil være skadelidende, mens arter i stillestående vann kan være begunstiget av et varmere klima.

I den norske rødlista fra 2021 er seks arter øyenstikkere oppført. To arter er vurdert som sårbare: Sørmetallvannymfe Lestes dryas og storblålibelle Orthetrum cancellatum. Fire arter er klassifisert som nær truet: Båndpraktvannymfe Calopteryx splendens, toflekklibelle Epitheca bimaculata, klubbeelvelibelle Gomphus vulgatissimus og gulflekkmetallibelle Somatochlora flavomaculata. I tillegg mangler det tilstrekkelige data for å avgjøre statusen til to arter: Pyttvannymfe Ischnura pumilio og tundrametalllibelle Somatochlora sahlbergi.

Øyenstikkere er store, dagaktive og har ofte flotte farger. De er høyt verdsatt i mange kulturer, men de har også vært gjenstand for fantasifulle og skremmende myter.

Navnet øyenstikkere skriver seg fra en slik feilaktig forestilling. Også navn på denne insektgruppen i andre land samt lokalnavn her i landet henspiller på uriktige oppfatninger om at øyenstikkerne skal være farlige for mennesker. I Trøndelag går de for eksempel under navnet ørsneller, basert på den feilaktige oppfatning at de kan fly inn gjennom ørene på mennesker.

• insekter
• vannymfer
• libeller