Ørkenspredning forstås vanligvis som utvidelse av eksisterende ørkener eller dannelse av nye ørkenlignende områder. Dette kan være forårsaket av både naturlige svingninger i klimatiske forhold, eller av menneskelig aktivitet som beiting og avskoging, samt menneskeskapte klimaendringer.

Faktaboks

Også kjent som
forørkning

Ørkenspredning kan også defineres som irreversibelt tap av vegetasjonens produktivitet i tørre områder. Dette kan skje ved at nedbøren minker eller ved at plantenes kapasitet til å respondere på nedbør svekkes.

På norsk brukes noen ganger det beslektede begrepet «forørkning» når man viser til en prosess som ikke nødvendigvis innebærer spredning av et ørkenområde, men snarere almen forringelse av naturressursene i et tørt område.

FN har definert ørkenspredning/forørkning som «jorddegradering i tørre, halv-tørre og tørre sub-humide regioner forårsaket av ulike årsaker som klimavariasjon og menneskelig aktivitet». Dette er definisjonen som anvendes i FNs konvensjon for bekjempelse av ørkenspredning som ble opprettet i 1994.

Særlig siden 1970-tallet har ørkenspredning fått stor oppmerksomhet. Forskning viser imidlertid at generell ørkenspredning slik den ofte har blitt fremstilt ikke er et stort eller alvorlig miljøproblem, men at det som tidligere har vært omtalt som ørkenspredning i større grad handler om lokale variasjoner i nedbørsmengder over tid.

Historikk

Den franske skogforskeren Lavauden skal i 1927 ha vært den første som brukte begrepet «ørkenspredning» (désertification på fransk). Ideen om at ørkenområder utvider seg eller blir dannet på grunn av lokal menneskelig aktivitet oppstod imidlertid tidligere og er nært knyttet til den europeiske koloniseringen av Afrika. Allerede på begynnelsen av 1800-tallet var denne ideen fremtredende i hvordan den franske kolonimakten i dagens Algerie fremstilte nord-afrikanernes forhold til deres eget naturgrunnlag. Å stoppe ørkenspredningen forårsaket av afrikanernes overutnytting av naturen ble en del av «den hvite manns byrde». Dette ble sett på som en moralsk plikt europeerne hadde til å spre Europas sivilisasjon, vitenskap og fornuft til de «tilbakestående områdene» i verden.

Strenge regler for bruk av skog og beiteland ble innført i mange deler av Afrika som en konsekvens av disse ideene. Folk som brøt disse reglene ble enten bøtelagt eller fengslet. Denne politikken kan også forklares med kolonimyndighetenes behov for å reservere ressurser for egen utnytting som for eksempel kommersiell utnytting av tømmer eller til dyrking av bomull, jordnøtter eller ris. Taperne av denne politikken var småbønder og gjetere som mistet tilgang til ressurser. Flere kritikere har hevdet at etter kolonitiden arvet de nye uavhengige statene, FN og mange bistandsorganisasjoner kolonilandenes problemforståelse og tilnærming til forvaltning av tørre områder i Afrika. Dermed har en «ovenfra-og-ned»-forvaltning fortsatt.

Debatten om ørkenspredning

Ørkenspredning er et tema som har skapt stor debatt over lang tid. Dette skyldes til en viss grad ulike og uklare definisjoner, for eksempel hva «degradering» i FNs definisjon innebærer, og i hvilket tidsperspektiv man skal analysere endringene.

Tørre områder i den tropiske delen av verden kjennetegnes ved store variasjoner i nedbør fra år til år. I tillegg finnes det våte og tørre perioder. De siste årtusener har det vært flere lengre tørre og våte perioder i verdens ulike ørkenområder. Variasjoner i nedbør både over kort og lang tid er altså noe som er en del av klimaet i ørkenområder.

Sahel

Sahel-sonen sør for Sahara er det området i verden som oftest knyttes til ørkenspredning. Her var det for eksempel tørt på 1930-tallet, mens 1950-tallet var svært fuktig, og 1970- og -1980-tallet svært tørt igjen. Siden den siste store tørken på midten av 1980-tallet har nedbøren igjen økt.

Økologen Hugh Lamprey fikk i 1975 i oppdrag av FN å undersøke omfanget av ørkenspredningen i Sahel. Ved hjelp av sammenlikning av bakkeforholdene sett fra fly med et vegetasjonskart fra 1958 over sentrale deler av Sudan, konkluderte han med at Sahara i dette området hadde rykket sørover mellom 90 og 100 km fra 1958 til 1975. Det vil si et gjennomsnitt på mellom fem og seks km per år.

Lamprey sammenliknet altså ørkenens omfang i de nedbørsrike 1950-årene med forholdene under en tørkeperiode. Tallene som ble presentert fikk stort internasjonalt gjennomslag og er senere blitt direkte eller indirekte referert av media, bistandsorganisasjoner og skoleverk. Noen ganger har man omregnet spredningshastigheten til fotballbaner per minutt (60 fotballbaner per minutt har vært et vanlig anslag).

Forskere fra Universitetet i Lund i Sverige studerte senere, på 1980- og 1990-tallet, det samme området som Lamprey tok for seg i Sudan. De kunne ikke påvise noen spredning av ørken i dette området. Likeledes har forskere ved romforskningsinstituttet NASA i USA studert satellittbilder over Saharas sørgrense. Konklusjonen er at ørkengrensen svinger frem og tilbake som et direkte svar på den årlige nedbøren. Ingenting tyder på at lokal menneskelig aktivitet har noen innvirkning på disse svingningene.

Generelt har forskningen konkludert med at den nordlige delen av Sahel, altså området som grenser til Sahara, har blitt grønnere siden 1980-tallet. Dette skyldes at nedbøren har økt. Det har imidlertid vært en debatt blant forskere om vegetasjonen i Sahel kan ha tapt noe av sin kapasitet til å respondere på økt nedbør. Men blant annet fransk forskning fra det nordlige Mali viser at denne kapasiteten ikke viser noen klar trend mellom 1984 og 2010.

Forskning viser at i perioden 2000–2014 økte tredekket i Sahel i gjennomsnitt med 1,7 prosent, men med store romlige variasjoner; ingen vesentlige endringer i tettbodde områder og i jordbruksområder, 2,1 prosent økning i tynt befolkede savanneområder og 3,9 prosent økning i tynt befolkede skogkledde områder. I lokale områder i Senegal, det nordlige Nigeria, Sudan og det sørvestlige Niger var det imidlertid en negativ trend med en nedgang i tettheten av trær. Dette har sammenheng med utvidelse av dyrket mark og lokal selektiv tømmerdrift. Mens Sahel generelt er blitt grønnere på grunn av mer nedbør, har også noen forskere påvist økt treplanting blant bønder i det sørlige Sahel, noe som også har bidratt til denne trenden.

Lokal ressursbruk

Det er gjort mye forskning som viser at lokale dyrkingsmetoder og beitebruk (pastoralisme) er mer bærekraftige enn det de ofte har blitt presentert som av utenforstående som statlige representanter, bistandsbransjen og media. Dette betyr ikke at lokal overutnyttelse og forørkning forårsaket av lokal bruk ikke forekommer. Men en hovedkonklusjon fra forskningen er at som generell prosess har ørkenspredning og forørkning lenge vært betydelig overdrevet.

Effekten av klimaendringer

Dersom globale klimaendringer fører til mindre nedbør på sikt i tørre områder, vil derimot dette kunne føre til ørkenspredning. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til konsekvensene av klimaendringene i ulike tørre områder. De fleste klimamodellene antyder for eksempel mer total nedbør på sikt i Sahel-sonen i Vest-Afrika, bortsett fra i den vestligste delen av Senegal og Mauritania. Men sannsynligvis vil nedbøren komme mer konsentrert i noen færre regnskyll. Det er usikkert hvordan dette vil påvirke lokal økologi og landbruksproduksjon.

Den gjenstridige historien om ørkenspredning

Statlige representanter har hatt en interesse av å presentere lokal ressursbruk som lite bærekraftig. Dette har tjent som begrunnelse for fortsatt statlig styring og mer makt til statsfunksjonærer og politikere som ofte har brukt dette til å ta kontrollen over jord og ressurser. For bistanden har ideen om en ørken som sprer seg tjent som et enkelt bilde som er blitt brukt i innsamlingsaksjoner. Dette har vist seg som et gjenstridig historie som det har vært vanskelig å endre på.

Mens de fleste fagfolk har konkludert med at ørkenspredning ikke er noe alvorlig miljøproblem, fortsetter FN og en del av bistanden å investere store beløp i en kamp mot ørkenspredning. Et eksempel på dette er at afrikanske statsledere har lansert ideen om å etablere en sammenhengende 15 km bred og 8000 km lang «grønn vegg» av trær fra Senegal til Djibouti for å stoppe Sahara. På klimamøtet i Paris i desember 2015 ble prosjektet lovet 4 milliarder dollar samt 100 millioner dollar fra Verdensbanken og ytterligere bistand fra Frankrike.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Benjaminsen, Tor A. og Gunnvor Berge (2000). Timbuktu: Myter, mennesker, miljø. Oslo: Spartacus.
  • Behnke, Roy H. og Michael Mortimore (red) (2016). The end of desertification? Disputing environmental change in the drylands. Heidelberg: Springer.
  • Diana K. Davis (2016). The Arid Lands. History, Power, Knowledge. Cambridge, MA: MIT Press.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg