øre (zoologi, anatomi)

Svømmeblæren hos fisk endrer volum med trykket i fiskenes omgivende medium og kan på dette vis forårsake væskebevegelser i det indre øret. En forsterkeranordning for lydbølger tilsvarende svømmeblæren, som kan stå i direkte kontakt med det indre øre, vil ikke kunne fungere ved liv på land, ettersom luft har lavere tetthet enn vann.

Utviklingshistorisk ved overgang til liv på land er den fremste gjellespalten mellom første og annen gjellebue, tilsvarende bruskfiskenes sprøytehull (spirakel), blitt omdannet til mellomørets trommehule og øretrompeten (eustachiske rør), som hos høyere virveldyr forbinder trommehulen med nesesvelgrommet. Fiskenes sprøytehull er altså homologt til mellomørets hulrom. Det er vist at en del utdødde kvastfinnefisker i ordenen Osteolepiformes hadde trommehinne og sprøytehull formet som trommehule.

Mellomøre mangler hos nålevende salamandere, ålepadder og noen frosker. Ved hjelp av små ben i mellomørets hule overføres trommehinnens vibrasjoner til det indre øre. Disse bena er homologe til knokler i kjeven hos lavere virveldyr. Knoklene er blitt overflødige som følge av endringer i kjeveleddet innenfor virveldyrrekken og er rykket inn i mellomøret (se kjever).

Amfibier, krypdyr og fugl har bare ett øreben, søylebenet (columella auris), som er avledet av fiskenes hyomandibulare. Pattedyrenes tre øreben, hammer, ambolt og stigbøyle (regnet utenfra), representerer henholdsvis leddbenet (articulare), kvadratbenet (quadratum) og hyomandibulare hos lavere virveldyr. Stigbøylen representerer søylebenet.

Et ytre øre mangler hos amfibier og noen krypdyr, hvor trommehinnen (om den finnes) ligger i plan med hudoverflaten. Hos andre firfotinger ligger trommehinnen innerst i en kort, ytre øregang.

Labyrintorganet i det indre øret anlegges i fosterlivet fra ektodermen som en sekkformet innposning, høreblæren, som senere bygges inn i hjerneskallens brusk eller ben. Anlegget har innledningsvis forbindelse til overflaten gjennom en kanal, som hos de fleste virveldyr vil avsnøres fra huden og ende blindt. Bare bruskfiskenes labyrint beholder forbindelse til overflaten gjennom en trang kanal (ductus endolymphaticus) med åpning oppe på hodet.

Fra det sekkformede anlegget utvikles den komplisert bygde labyrinten (det stato-akustiske organ), som omfatter et større utvidet avsnitt, utriculus, og et mindre, sacculus. Utriculus kommer til å bære de tre C-formede buegangene, som hver har den ene enden oppsvulmet til en ampulle. Buegangene er orientert tilnærmet vinkelrett på hverandre.

Labyrinten hos rundmunner er enkelt bygd med bare en eller to bueganger som sammen kan danne en ring. Sacculus, som er mer eller mindre tydelig avsnørt fra utriculus, har oftest en utposning, lagena, som hos lavere virveldyr er ganske kort, hos krokodiller og fugl mer langstrakt (og danner en forløper for sneglehuset) og hos pattedyr lang og spiralformet opprullet til sneglehus.

Hos benfisk inneholder hver labyrint tre porselenslignende øresteiner, otolitter, henholdsvis i utriculus, i sacculus og i lagena, der de ligger an mot samlinger av sanseceller (macula). Hos andre fisk og hos øvrige virveldyr er otolittene representert av klumper med fine krystallkorn som holdes sammen av en gelélignende substans. Lydoppfatningen hos fisk skyldes rytmiske vibrasjoner av øresteinene i sacculus og lagena.

Sansecellene i labyrintorganet har stor likhet med sansecellene i fiskenes sidelinjeorgan, og de to organene regnes å ha felles utviklingshistorisk opprinnelse. Labyrinten kan betraktes som et dypt innsenket sidelinjeorgan, som hos bruskfisk har bibeholdt forbindelse til det ytre mediet.

Se også statisk sans.

• ørene