Heraldikk

Det felles store våpen for keiserdømmet Østerrike og kongeriket Ungarn i den versjon som ble brukt under keiser Franz Joseph 1.

Av /※.

Østerrikes historie er preget av at landet ligger på grensen mellom det østlige og det vestlige Europa. Landet ble opprettet som et markgrevskap av Karl den store på slutten av 700-tallet. På 1200-tallet kom slekten Habsburg til makten. Østerrike kom etter hvert til å omfatte store deler av Sentral-Europa, og ble en europeisk stormakt.

I 1804 ble Østerrike et keiserdømme, fra 1867 med Ungarn som likestilt riksdel i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Etter nederlaget i første verdenskrig ble dobbeltmonarkiet oppløst, og Østerrike ble republikk. I forkant av andre verdenskrig ble Østerrike annektert av Tyskland i det såkalte Anschluss. Etter krigen ble Østerrike nøytralt. I 1995 ble landet medlem av EU.

Middelalder

Karl den Store
Karl den Store, år 747–814, opprettet Østerrike som et markgrevskap.
Av /Germanisches Nationalmuseum.

Opprinnelsen til Østerrike er den «østmark» eller det markgrevskap – Marchia Austria – som Karl den store opprettet på slutten av 700-tallet for å verge Bayern og Frankerrikets østgrense mot de tyrkiske avarerne. En kort tid var madjarene herrer i landet, men i 955 gjenoppstod markgrevskapet, og fra 976 hersket Babenberg-ætten der.

I 1156 ble Østerrike eget hertugdømme under det tysk-romerske keiserrike, og i 1192 ble hertugene herrer også i Steiermark. I 1246 døde babenbergerne ut, og kong Ottokar 2. av Böhmen la i 1251 hertugdømmet under seg. I 1260 tok han Steiermark og i 1269 Kärnten og Krain, men måtte i 1276 avstå det hele til Rudolf av Habsburg.

Rudolf overdrog i 1282 Østerrike, Steiermark og Krain til sin sønn Albrecht og la dermed grunnen til habsburgernes husmakt. Ætten utvidet i 1363 sitt område med Tirol. Fra midten av 1400-tallet var tittelen erkehertug offisiell i slekten, og fra 1438 ble verdigheten som tysk konge og romersk keiser varig knyttet til de habsburgske erkehertugene av Østerrike, som dermed klarte å konsolidere en sterk fyrstemakt. Men deres forsøk på å erobre Sveits hadde slått feil på 1300-tallet.

Tidlig moderne tid

Slaget ved Wien 1683

Tyrkernes beleiring av Wien i 1683.

Av /Badisches Landesmuseum.
Den østerrikske statsmannen Clemens von Metternich

Clemens von Metternich, 1773–1859, østerriksk statsmann.

Av /University of Texas Portrait Gallery.

I 1493 samlet keiser Maximilian 1. alle de østerrikske arveland under sitt styre, og ved kretsinndelingen av Tyskland i 1512 gjorde han dem til en egen krets. Under ham og sønnesønnen Karl 5. (keiser 1519–1556) nådde habsburgveldet sitt høydepunkt, men da Karl nedla kronen, ble ætten delt i to linjer: den spanske og den østerrikske. Den østerrikske linjen beholdt keiserverdigheten, som gikk over til Karls bror Ferdinand 1. Alt i 1526 hadde denne ved giftermål og valg vunnet både den bøhmiske og den ungarske krone. Dette førte til en varig forening av de østerrikske, bøhmiske og ungarske land, selv om mesteparten av Ungarn ble liggende under tyrkerne helt til 1699.

I det nye habsburgrikes første hundre år lå tyngdepunktet faktisk i de slaviske landene, og Praha var det vanlige regjeringssetet under keiser Rudolf 2. (1583–1612).

Som konge av Böhmen var keiseren samtidig tysk kurfyrste, men forsøkene på å styrke den habsburgske keisermakt i Tyskland førte ikke frem, og etter 1648 hadde keiseren ingen virkelig makt der. I hans egne arveland utviklet den seg imidlertid på 1600- og 1700-tallet til et faktisk enevelde. Det falt naturlig for habsburgerne å sveise de gamle enkeltstater og de mange ulike folk som bodde der, sammen til en sentralisert enhetsstat, og denne dynastiske politikken ble knyttet sammen med religionsspørsmålet. De tsjekkiske landene hadde helt siden 1400-tallet med husittene stått i en særstilling, og i det følgende århundre vant den protestantiske lære overtaket over katolisismen i alle rikets tre hoveddeler, særlig blant adelen og borgerne.

Anstrengelsene for trosfrihet gikk følgelig hånd i hånd med stenderforsamlingenes forsøk på å utvide sin makt overfor fyrstehuset. Fyrstehuset på sin side kjempet for både eneveldig makt og for den katolske kirke. Ferdinand 2.s seier over tsjekkerne i 1620 ble også en seier for eneveldet over det gamle stenderstyret, og en seier for katolisismen over protestantismen. De bøhmiske landene ble knyttet nærmere til Østerrike enn de ungarske, og fra 1526 utviklet de tre gruppene av land seg jevnt og sikkert til to: de østerriksk-tsjekkiske og de ungarske. De førstnevnte fikk felles administrasjon, felles domstoler og etter hvert også felles lovgivning, og embetsspråket ble tysk, mens tre fjerdedeler av den tsjekkiske adelens jord gikk over på tyske hender.

Denne fortyskingen ble bevisst fremmet av keiserinne Maria Teresia og Josef 2 på 1700-tallet for å skape en nasjonal og språklig enhet. Samtidig økte den forskjellen mellom den østerriksk-tsjekkiske og den ungarske delen av riket, fordi Josefs reformer i langt mindre grad ble gjennomført i Ungarn. Også økonomisk ble ulikheten større fra slutten av 1700-tallet på grunn av utviklingen av en betydelig bøhmisk industri. Utenrikspolitisk ble det fra første stund habsburgrikets historiske rolle i Europa å danne et bolverk mot tyrkerne (Det osmanske riket), som to ganger nådde så langt som til Wien. Med freden i Sremski Karlovci (Karlowitz) i 1699 var det definitivt slutt på den tyrkiske fare, og Østerrike fikk da størstedelen av Ungarn og Transilvania (Siebenbürgen). I årene 1699–1737 ble også resten av Ungarn lagt under habsburgerne.

Helt fra slutten av middelalderen til midten av 1700-tallet var Frankrike Østerrikes hovedmotstander i maktkampen om overherredømmet i Europa. Dette gjaldt både under trettiårskrigen i 1618–1648, den spanske arvefølgekrig i 1701–1713, den polske arvefølgekrig i 1733–1735, den østerrikske arvefølgekrig i 1740–1748 (etter at habsburgernes mannslinje hadde dødd ut med Karl 6. og han var blitt etterfulgt av datteren Maria Teresia) og endelig i den prøyssiske sjuårskrig i 1756–1763.

I disse krigene tapte Østerrike Lausitz (1635) og det meste av Schlesien (1742), men tapene ble mer enn oppveid ved nye landevinninger: Etter den spanske arvefølgekrig fikk Østerrike De spanske Nederlandene (Belgia) og store områder i Italia. Ved Polens første deling i 1772 fikk Østerrike Lvov og Øst-Galicja (82 000 kvadratkilometer), dessuten Bukovina i 1777. Ved Polens tredje deling i 1795 fikk Østerrike Vest-Galicja med Kraków (47 000 kvadratkilometer). Etter alliansen under den prøyssiske sjuårskrig ble Østerrike og Frankrike på ny hovedmotstandere under revolusjons- og napoleonskrigene, som førte til store østerrikske landavståelser, særlig ved Wien-freden i 1809.

Maria Teresia gjennomførte flere viktige reformer i opplysningstidens ånd: tortur ved forhør ble avskaffet, adelens privilegerte stilling innskrenket og bøndenes rettslige stilling overfor godseierne ble regulert ved lov. Men livegenskapet ble ikke opphevet. Fra 1765 var hennes eldste sønn, Josef 2., medregent. Han førte morens reformprogram videre. Livegenskapet ble opphevet året etter hennes død i 1781, og den katolske kirkes maktstilling ble sterkt innskrenket. Josef 2. gjorde meget for å bedre skolevesenet og fastsatte at tysk skulle være offentlig hovedspråk. Dette vakte uvilje blant ungarerne og tsjekkerne, og også andre av hans reformer skapte uro. Josef opphevet mange av dem i sine siste leveår, men gjeninnførte ikke livegenskapet.

Keiserriket Østerrike, 1804–1867

Wienkongressen

Wienkongressen, 1815

Av /Museu Histório e Diplomático - Palácio do Itamaraty Rio de Janeiro, Brazil.
Franz Joseph
Franz Joseph, født 1830, keiser 1848, død 1916.
Av /Wiener Hofburg.

Josef ble i 1790 etterfulgt av broren, Leopold 2., som mot sin vilje ble trukket inn i koalisjonen mot Frankrike, der søsteren Maria Antoinette satt fengslet og ventet på sin dom. Leopold døde imidlertid allerede i 1792, og det ble sønnen Frans 2. som skulle lide mange nederlag i krigene med Napoleon. I 1804 tok Franz tittelen arvekeiser av Østerrike, og i 1806 ble det tysk-romerske keiserrike oppløst.

I 1810 ble hans datter, Maria Louise, gift med Napoleon, og deres sønn Napoleon 2., «kongen av Roma», ble født året etter. Ved Wienkongressen i 1815 lyktes det den østerrikske minister Metternich å gjenvinne mange av de tapte områdene (men ikke Belgia, som ble forent med Holland til kongeriket Nederland).

Under Metternichs ledelse spilte Østerrike en ledende rolle i «den hellige allianse». Men han var hatet av det fremvoksende borgerskap for sin reaksjonære holdning. Februarrevolusjonen i Paris i 1848 førte til at borgerskapet og arbeiderne i Wien gjorde oppstand, og til nasjonale reisninger i Italia og Ungarn. Metternich flyktet, og keiseren måtte utstede en liberal forfatning med alminnelig stemmerett. Livegenskapet ble fullstendig opphevet og liberale reformer innført.

Men reaksjonen kunne spille på motsetningene mellom madjarer, slavere og de tyske liberale. En keiserlig hær erobret Wien, og Ungarn ble knekket med russisk bistand. I 1850-årene ble all opposisjon holdt nede med hard hånd og en byråkratisk sentralisering gjennomført etter fransk mønster.

Østerrike i dobbeltmonarkiet, 1867–1918

Østerrike-Ungarn
Østerrike-Ungarn i 1914. Etter C W Ludvig Horn: Geografi for folkeskolen, 1914.
Østerrike-Ungarn
Av .

Østerrikes maktstilling hvilte på forbundet med Russland, men dette ble brutt under Krimkrigen i 1853–1856. Østerrike stod derfor alene i krigen mot Sardinia og Frankrike i 1859, og mistet herredømmet i Italia (tap av Lombardia). Samtidig var Østerrikes førerskap i Det tyske forbund truet av Preussen. Rivaliseringen med Preussen førte i 1866 til krig. Østerrike ble beseiret og stilt utenfor den utviklingen som førte til en ny tysk riksorganisasjon, og dessuten gikk Venezia tapt til Italia.

Året etter kom et forlik i stand med Ungarn, som ble anerkjent som en likestilt riksdel i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Det ble opprettet en realunion med blant annet felles utenriks- og militærvesen. Franz Joseph ble keiser av Østerrike og konge av Ungarn.

Østerrike var først og fremst et landbruksland, men det utviklet seg en industri, blant annet i Wien og Böhmen. I hvert av de 17 landene innen Østerrike var det landdager ved siden av sentralstyret (keiser og riksråd med to kamre). I 1907 ble det innført alminnelig stemmerett for menn til annetkammeret. Etter 1880 vokste det frem moderne massepartier. Det tyske borgerskapet sluttet opp om «de tysknasjonale», mens småborgerskapet og senere bøndene gikk inn for det kristelig-sosiale parti under ledelse av Karl Lueger. Som i Tyskland vokste det også frem et sosialdemokratisk masseparti på marxistisk grunnlag under Victor Adler.

Det parlamentariske liv ble imidlertid ødelagt av landets grunnleggende problem, det nasjonale spørsmål, og landet ble regjert ved hjelp av nødsforordninger. De to riksenhetene var sammensatt av ulike nasjonaliteter med tyskerne i Østerrike og madjarene i Ungarn som dominerende.

Mot slutten av århundret ble splittelsestendensene sterkere i landet. De ikke-tyske nasjonalitetene – tsjekkere, polakker, rutenere, kroater og slovenere – opponerte mot den tysktalende befolkningens politiske lederstilling (på lignende måte som de mange minoritetene i Ungarn kom i opposisjon til madjarene), og krevde autonomt styre, selvstendige statsdannelser eller sammenslutning med tilgrensende nasjonalstater. Østerrikes forhold til det uavhengige slaviske kongeriket Serbia og dets beskytter Russland ble forverret da Østerrike i 1908 annekterte Bosnia og Hercegovina.

Første verdenskrig

Franz Ferdinand
Franz Ferdinand og hans kone Sophie på trappen til rådhuset i Sarajevo fem minutter før de ble myrdet, 28. juni 1914.
Av .

Motsetningene mellom Østerrike og Serbia, som ønsket å innlemme de deler av dobbeltmonarkiet hvor det bodde sørslavere, førte umiddelbart til utbruddet av første verdenskrig i 1914. Kronprins Franz Ferdinand ble 28. juni 1914 myrdet av serbiske nasjonalister under et attentat som er kjent som «Skuddene i Sarajevo». Østerrike følte den slaviske nasjonalismen som en trussel mot rikets eksistens, og satte derfor hardt mot hardt mot Serbia.

Krigen i øst mot russerne førte til foreløpig tap (Galicja) og gevinst (Polen). Trass i at Østerrike tilbød å avstå Trentino og gjøre Trieste til fristat, erklærte Italia krig i 1915, og Romania, som ønsket Transilvania, fulgte i 1916. Ved tysk hjelp ble rumenerne slått, og fronten mot Italia stabilisert.

Nederlagene og nøden gav næring til en økende opposisjon. I 1916 skjøt Victor Adlers sønn Fritz Adler ministerpresidenten grev Karl von Stürgkh. Samme år døde keiser Franz Joseph, som hadde regjert siden 1848. Han ble etterfulgt av sin grandnevø Karl 1. Kretser i keiserfamilien hadde fredsfølere ute hos de allierte, som egentlig ikke hadde Østerrike-Ungarns oppløsning som noe krigsmål. Blant det nasjonale mindretall var særlig tsjekkerne aktive. I Russland dannet de en tsjekkisk legion, og i Paris ble det dannet et «tsjekkoslovakisk nasjonalråd» under ledelse av Tomáš Masaryk.

Småstat i Europa, 1918–1945

Anschluss
Hitler annonserer Anschluss på Heldenplatz, Wien, 15. mars 1938.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Sentralmaktenes nederlag i oktober 1918 førte til de ikke-tyske nasjonaliteters frigjøring. Keiserdømmet ble styrtet ved en revolusjon i november. Det ble utropt en republikk, Deutsch-Österreich, og nasjonalforsamlingen vedtok tilslutning (Anschluss) til Tyskland, fordi den ikke anså det nye Østerrike som en levedyktig enhet. De allierte, med Frankrike i spissen, nedla veto mot Anschluss.

Ved freden i Saint-Germain i 1919 ble keiserrikets oppløsning stadfestet. Østerrike ble en småstat, organisert som en forbundsrepublikk, med en enhetlig tysktalende befolkning. Tilslutning til Tyskland ble forbudt. Det gamle Østerrike-Ungarn hadde vært nasjonalt og politisk splittet, men hadde utgjort en naturlig økonomisk enhet med Donau som et sammenbindende ledd. Med verdensbyen Wien som hovedstad måtte Østerrike omstille seg fra å være stormakt til småstatstilværelse. Nye tollgrenser førte til tap av markeder, og landet fikk store økonomiske og sosiale problemer.

Republikkens indre utvikling ble preget av sterke motsetninger mellom sosialistene og det katolske kristelig-sosiale parti. I begynnelsen av 1930-årene oppstod et nytt uroelement, den fremvoksende nazismen. Den kristelig-sosiale forbundskansler Engelbert Dollfuss forbød nazistpartiet i 1933, slo ned den sosialistiske opposisjon i 1934 ved blodig kamp og innførte en autoritær forfatning. Ved å nærme seg Italia søkte han å hindre Østerrikes tilslutning til Tyskland, som de nazistiske politikerne i Berlin og den forbudte nazibevegelsen i Østerrike kjempet for.

Dollfuss ble myrdet i juli 1934 ved et mislykket nazistisk kuppforsøk. Hans etterfølger, Kurt von Schuschnigg, søkte å fortsette hans politikk, men dens forutsetninger falt bort ved tilnærmingen mellom Italia og Tyskland. I mars 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland etter at regjeringsfunksjonene under tysk press var overdratt til østerrikske nazister, og tyske tropper marsjerte inn i landet.

Ved en folkeavstemning i april samme år uttalte 99,75 prosent seg for Anschluss. Forbundslandene i «Ostmark» ble nå gjort til «riksgau». Under Hitler-styret kom den østerrikske opposisjon til å gjøre seg lite gjeldende.

Perioden fra 1945 til 1990-årene

Schloss Belvedere
På slottet Belvedere i Wien i 1955 fikk Østerrike igjen full uavhengighet fra Tyskland ved å forplikte seg til full utenrikspolitisk nøytralitet.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

På utenriksministermøtet i Moskva i 1943 ble et uavhengig Østerrike stilt opp som alliert krigsmål. I mars–april 1945 besatte russerne Wien og det østlige Østerrike, og vestmaktstropper rykket inn i vest og sør. I Potsdam i juni 1945 ble Østerrike delt i fire okkupasjonssoner; én russisk, én amerikansk, én britisk og én fransk, med et alliert kontrollråd i Wien som fikk en særstilling.

29. april ble det dannet en regjering i Wien under Karl Renner. Ved valgene i november 1945 fikk folkepartiet 50 prosent av stemmene, sosialdemokratene 44,6 prosent og kommunistene 5,4 prosent. Andre partier fikk ikke delta. Folkepartiet bygde på venstre fløy av det gamle kristelig-sosiale parti. Dets leder, Leopold Figl, dannet en ny koalisjonsregjering. Renner ble valgt til president. Hovedoppgaven for de østerrikske myndighetene var å få avviklet okkupasjonsstyret og å styrke landets økonomiske stilling. Økonomien bedret seg langsomt, ikke minst takket være hjelp fra USA.

Etter Josef Stalins død i 1953 inntrådte visse lettelser i den sovjetiske okkupasjonspolitikken, og i 1955 erklærte russerne seg villig til å få i stand en statsavtale. Østerrike forsikret om sin vilje til nøytralitet, under internasjonal garanti. I mai kom de fire stormaktenes ambassadører sammen i Wien, og det ble inngått avtale om okkupasjonens opphør (Belvedere-avtalen). I oktober forlot de siste okkupasjonssoldatene Østerrike. Nasjonalforsamlingen vedtok en lov som erklærte Østerrike for «evig nøytralt». Det ble inngått avtaler med Sovjetunionen om erstatningsleveranser, varebytte og kulturelt samarbeid. Østerrike ble medlem av Europarådet.

Landets økonomiske situasjon ble bedret fra midten av 1950-årene, spesielt etter at det ble oppnådd lettelser i leveranseforpliktelsene overfor Sovjetunionen.

Innenrikspolitikk

Etter valgene i 1953 var det en rekke samlingsregjeringer mellom folkepartiet og sosialdemokratene. Statsministrene kom – frem til 1970 – fra folkepartiet (ÖVP). Ved valget i 1970 seiret sosialdemokratene, og Bruno Kreisky dannet en mindretallsregjering. Ved nyvalg i 1971 fikk sosialistpartiet (SPÖ) flertall alene, og dette ble opprettholdt ved valgene i 1975 og 1979. Årene 1970–1975 ble preget av sterk økonomisk fremgang. Det lyktes å opprettholde ro i arbeidslivet gjennom samarbeid mellom regjeringen og organisasjonene. Fagbevegelsen bidrog ved sin holdning til å hindre streiker.

Ved valget i 1983 gikk SPÖ tilbake, ÖVP frem, og frihetspartiet (FPÖ) kom i vippeposisjon. Kreiski gikk av, og det ble dannet en koalisjonsregjering av SPÖ og FPÖ under tidligere visekansler og undervisningsminister Fred Sinowatz. Denne koalisjonen sprakk i 1986 på grunn av FPÖs høyredreining, og fra 1987 ble Østerrike styrt av en storkoalisjon mellom SPÖ og ÖVP.

Ved presidentvalget i 1986 seiret den uavhengige kandidaten, Kurt Waldheim, som ble støttet av ÖVP (53,9 prosent av stemmene i andre valgomgang). Under valgkampen ble det kjent at Waldheim under sin tjenestegjøring på Balkan under andre verdenskrig iallfall måtte ha visst om krigsforbrytelser begått av tyskerne. Denne krigsfortiden gjorde at Waldheim under sin presidentperiode var en uønsket person i den vestlige verden og isolert i store deler av det internasjonale samfunn. Ved valget av folkepartiets (ÖVPs) kandidat Thomas Klestil til president i 1992 kunne landet igjen normalisere sitt forhold til utenverdenen.

Utenrikspolitikk

Østerrike var med på å danne EFTA i 1959 og ble knyttet til EF gjennom en avtale i 1973. Begivenhetene i Øst-Europa ved slutten av 1980-årene, og spesielt Tysklands samling, endret også Østerrikes statsrettslige posisjon. Landet frasa seg flere av sine forpliktelser fra 1955, og sommeren 1989 søkte Østerrike om medlemskap i EU (EF). Landet forhandlet sammen med Sverige, Finland og Norge, og ved folkeavstemningen i juni 1994 gikk 66,4 prosent av velgerne inn for medlemskap. 1. januar 1995 ble Østerrike medlem av EU, og landet undertegnet Schengenavtalen i 1998.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Magocsi, Paul R. (1993): Historical Atlas of East Central Europe. Seattle; London: University of Washington Press. Les boka i Internet Archive

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg