Øst-Europa

Den første klare inndelingen av Europa i en vestlig og en østlig del kan spores tilbake til det store skismaet mellom ortodoks og katolsk kristendom som ble formalisert i 1054. Skillet spredde seg nordover fra middelhavsområdet med kristningen av resten av Europa i tidlig- og høymiddelalder, og kan sies å ha blitt gjort permanent ved den katolske kristningen av Norden og den ortodokse kristningen av nåtidens Russland rundt årtusenskiftet.

Øst-Europa, definert som den ortodokse kristenheten eller i mer utvidet forstand som den delen av Europa med slaviskspråklig befolkning, var viktig i tsartidens Russland og innen panslavismen på 1800-tallet.

Øst-Europa som begrep er imidlertid av nyere dato, og ble vanlig under opplysningstiden på begynnelsen av 1700-tallet. Som med kristenhetsbegrepet var opplysningstidens Øst-Europabegrep mer kulturelt betinget enn rent geografisk.

For opplysningstidens geografer signaliserte det sivilisasjonsgrad. Øst-Europa var et steg mellom det siviliserte Europa og det «barbariske» Asia. Tanken om et barbarisk Europa var langt fra nytt. Helt siden romertiden hadde man sett på Sør-Europa som sivilisert og Nord-Europa (da spesielt Norden, Baltikum og nåværende Russland) som vilt og usivilisert.

Øst-Europa som begrep oppstod som et resultat av en endring i europeiske holdninger til Nord-Europa i denne perioden, som ble gradvis ansett for å være mer sivilisert enn før, og Russland, som ikke ble det. Denne endringen ble aktivt drevet fram av skandinaviske intellektuelle og tyske germanister. Svensker var spesielt ivrige i å bygge opp dette nye skillet. En bok av den svenske offiseren Philip Johan von Strahlenberg fra 1730 var blant de første som brukte begrepet Øst-Europa. Den svenske historikeren Johann Thunmann bygget i en bok fra 1774 videre på denne forståelsen av øst- og vest som basert på dannethet: Ifølge ham rådet opplysningstidens ånd i Vest-Europa, mens Øst-Europa fortsatt var vill, upløyet intellektuell jord som ventet på å bli kultivert.

Kjernen i denne kulturelt-geografiske inndelingen var opplysningstidens tro på historie som en ensrettet marsj mot høyere og høyere grad av sivilisasjon, hvor de vestlige deler av Europa ledet an. Verden kunne deles inn i siviliserte folk i Europa, barbariske folk som kinesere og indere, og ville folk som urinnvånere i Amerika eller Australia. Øst-Europa ble i dette verdensbildet sett på som det underutviklede Europa, bindeleddet mellom sivilisasjon og frihet i vest og barbari og despoti i øst. Dette bildet av Øst-Europa ble forsterket av det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa etter napoleonskrigene, hvor Russland tok på seg rollen som konservativ, antirevolusjonær «politimann» for eksempel ved å hjelpe Østerrike med å slå opprør under de liberale revolusjonene i 1848–1849.

Denne begrepsdannelsen ble forsterket av nasjonene som grenset til Russland. Det var for eksempel en sterk trend i polsk nasjonalistisk historieskriving på slutten av 1800, som pekte på landets rolle som bolverk mot barbariske horder fra øst, som mongoler, tyrkere og russere. Denne tankegangen ble tatt et steg videre i tysk nasjonalisme, hvor det barbariske Øst-Europa ikke ble sett på som en trussel men som et ekspansjonsfelt, en upløyd mark for tysk sivilisasjon, for «Lebensraum».

Andre verdenskrigs slutt satte en stopper for den tyske «drang nach Osten». Sovjetunionen hadde vunnet en knusende seier over nazityskland og opprettet et belte av satellittstater som strakk seg hele veien fra Russlands grenser til midten av Tyskland. Øst-Europa ble nå synonymt med de kommunistiske landene i Europa, landene øst for Churchills jernteppe som strakk seg fra Stettin til Trieste.

Den kalde krigens Øst-Europa viser til hvilken grad begrepet var fleksibelt geografisk, men relativt stabilt som en kulturell konstruksjon. Det østlige barbari som truet vestlig frihet var nå flyttet fra Russland til midt i Tyskland og grensen til Italia, men den kulturelle forståelsen av en inndeling mellom et despotisk og ufritt øst og et fritt og sivilisert Vest-Europa bestod nesten uendret.

Den kalde krigens slutt har sett en relativt rask retrett av Øst-Europa som geografisk begrep. Den kalde krigens todeling av Europa langs den kalde krigens skillelinjer brukes nå stort sett mest av eldre mennesker i tidligere Vest-Europa og Nord-Amerika. Grensen for hva som regnes som Øst-Europa i allmenn bruk har trukket seg østover, og omfatter nå stort sett bare det europeiske Russland og russiskvennlige tidligere sovjetstater.

Det er flere grunner til denne bevegelsen østover. Med kommunismens fall var det utvilsomt naturlig at russiske vasallstater i Europa vendte seg vekk, ikke bare fra Russland, men fra å bli geografisk kategorisert sammen med dem. Dette har utvilsomt blitt forsterket av EU og NATOs ekspansjon østover. Men den geografiske retretten av Øst-Europa som begrep kan nok også sees i sammenheng med den kulturelle bagasjen til termen fra dets opprinnelse i opplysningstiden.

Øst-Europa, i motsetning til andre geografiske inndelinger av Europa, som Nord-Europa, Sør-Europa og Vest-Europa, har i svært liten grad vært et selvvalgt begrep. Det kom fra vesteuropeiske tenkere, og ble brukt til å dra en grense mellom et kulturelt og intellektuelt ledende Europa og et mindre avansert østen. At eliter i tidligere østblokkland har brukt mye krefter og tid på å endre sine gruppeidentiteter er derfor forståelig. Innbyggere og myndigheter i disse landene foretrekker nå å tilhøre et omdefinert Sentral-Europa eller, for de baltiske landene, Nord-Europa.