Venezuela, olje

Oljerikdommene har siden 1920-årene gitt Venezuela en rask økonomisk utvikling, og fra 1928 til 1970 var Venezuela verdens største oljeeksportør. Dette har imidlertid også fortrengt de fleste andre næringer i landet, og gjort det svært sårbart for fall i oljeprisen, slik som det i 2014. Bildet viser en oljerigg ved elven Amacuros utløp i Atlanterhavet, lengst øst i Venezuela. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /NTB ※.

Økonomien i Venezuela er sterkt dominert av oljeproduksjon, og landet var i lang tid på 1900-tallet verdens største eksportør av olje. Dette har skapt en sterk ensretting av næringslivet og oljeavhengighet for både staten og næringslivet som historisk har gjort økonomien i landet svært sårbar for svingninger i internasjonale oljepriser og konjunkturer.

Til tross for at daværende president Hugo Chávez i 2005 erklærte landet for sosialistisk, er Venezuela en blandingsøkonomi bestående både av bedrifter med statlig eierskap, med privat eierskap og kooperativer. Flere selskaper som ble privatisert på 1990-tallet ble imidlertid overtatt av staten etter at Chávez kom til makten.

Som følge av oljeprisfall, dårlig styring, politisk konflikt og korrupsjon har Venezuela siden 2015 gjennomgått sin største økonomiske krise noensinne, med kollaps i importen av matvarer, medisiner og andre basisvarer, med enorme sosiale og humanitære konsekvenser, og massiv utvandring. Inflasjonen var i 2018 på over én million prosent, noe som betyr at selv folk med gode jobber har vanskelig for å betale for mat, husvære og helsetjenester, i det som tidligere var et av Sør-Amerikas rikeste land.

I et forsøk på å skape alternative inntektskilder til olje, har myndighetene åpnet for utstrakt utvinning av mineraler, blant annet gull, sørvest i landet. Prosjektet har blant annet ført til kraftige miljø- og urfolkskonflikter, samt bidratt til å øke et allerede høyt nivå av vold og kriminalitet.

Historisk bakgrunn

Før oljeproduksjon tok til for første gang i 1920, var Venezuela primært et jordbruksland med kakao og kaffe som viktigste eksportprodukter. Men allerede i 1928 var Venezuela blitt verdens største oljeeksportør, en posisjon landet opprettholdt frem til 1970, og i de påfølgende tiårene gjennomgikk landet en rask økonomisk utvikling.

I den første fasen var oljeproduksjonen dominert av utenlandske selskaper; i 1928 kontrollerte datidens «tre store» – Dutch Shell, Gulf og Standard Oil – 98 prosent av produksjonen. Det første statlige oljeselskapet, Corporación Venezolana de Petroleo (CVP), ble ikke opprettet før i 1960. I 1976 ble oljesektoren nasjonalisert, samtidig som dagens statlige oljeselskap, Petróleos de Venezuela, S.A. (PDVSA), ble opprettet. Utenlandske selskaper fortsatte imidlertid å delta aktivt i oljesektoren gjennom ulike samarbeidsavtaler.

Oljeinntektene gjorde landet til et av de mest velstående på kontinentet, noe som toppet seg i 1970-årene da høye internasjonale oljepriser medførte en økonomisk boom for Venezuela. I løpet av dette tiåret tok imidlertid staten også opp store lån i utlandet. På begynnelsen av 1980-tallet gjorde korrupsjon og dårlig politisk styring, sammen med en internasjonal økonomisk krise, at også Venezuela fikk alvorlige problemer med å håndtere utenlandsgjelden. Dette førte til en krise i Venezuelas økonomi, og i løpet av 1980-årene gjennomførte regjeringen en rekke upopulære tiltak som privatisering av statlige selskaper og kutt i offentlige utgifter. Første del av 1990-årene var preget av sosial og politisk uro, bankkriser, økonomisk tilbakegang, høy inflasjon, og økende fattigdom og sosial ulikhet.

Da Hugo Chávez overtok som president i 1998 stod økonomien fortsatt i stampe og prisen på venezuelansk olje var på sitt laveste nivå på 22 år. Den økonomiske veksten i landet skjøt noe fart frem mot 2002/2003, da landet gjennomgikk en kraftig økonomisk tilbakegang som følge av streik og lockout i oljeselskapet PDVSA. Konflikten rundt PDVSA var politisk motivert, da store deler av næringslivet i landet var i opposisjon til regjeringen og ønsket å presse Chávez ut av presidentembetet. Chávez svarte med å skifte ut ledelsen i selskapet med tilhengere av hans politiske prosjekt.

Fra slutten av 2003 hadde landet flere år med høy økonomisk vekst både i olje- og ikke-oljerelaterte sektorer. Andelen av befolkningen som var fattige (inntektsbasert fattigdomsrate) falt fra 42 prosent i 1998 til 21 prosent i 2012, kun avbrutt av en bratt stigning i 2003–2004 som følge av PDVSA-konflikten.

Den økonomiske krisen siden 2015

Hovedårsaken til den økonomiske veksten var historisk høye oljepriser, og at Chávez-regjeringen benyttet de ekstraordinære inntektene til omfattende statlige investeringer og utbygging av sosial velferd. Men i stedet for å bruke deler av inntektene til å bygge opp landets kapitalreserver, tok staten opp store lån i utlandet basert på en forventning om fremdeles høye oljeinntekter i fremtiden. Dette fikk alvorlige konsekvenser da oljeprisene falt i 2014, og de økonomiske problemene, som hadde begynt så smått i 2010, skjøt for alvor fart.

Folk flest merker den økonomiske krisen gjennom hyperinflasjon, varemangel, og en omfattende svartebørsøkonomi. Regjeringen har ikke publisert fattigdomsstatistikk siden 2015, men en undersøkelse gjort av flere av landets private universiteter anslår at 87 prosent av landets hushold ble klassifisert som fattige i 2017. Dette, sammen med en politisk krise, et rekordhøyt voldsnivå, et stadig mer autoritært regime ledet av president Nicolas Maduro, hjerneflukt og systematisk korrupsjon, gjør at Venezuela befinner seg i den mest dramatiske krisen i landets moderne historie, som også omtales som den verste økonomiske krisen på den vestlige halvkule i moderne tid.

Krisens årsaker

Hugo Chavez, PDVSA
I 2002/2003 ble det statlige oljeselskapet PDVSA rammet av sterk politisk konflikt, med streik og lockout som følger. President Hugo Chávez svarte med å bytte ut ledelsen i selskapet. Siden har PDVSA slitt med lav kompetanse, dårlig ledelse, mye korrupsjon og mangel på investeringer og vedlikehold, med et dramatisk fall i produksjonen som konsekvens.
Av /AP.

Den økonomiske krisen i Venezuela har mange og sammensatte årsaker. I tillegg til utilstrekkelige valutareserver som kunne bufre mot det store oljeprisfallet, er en annen grunnleggende faktor et statlig kontrollert vekslingssystem som ble innført av daværende president Hugo Chávez i 2003 for å hindre kapitalflukt etter streiken i PDVSA og det private næringslivet. Allerede før krisen skapte vekslingssystemet store insentiver til korrupsjon og økonomisk kriminalitet både blant statlige og private aktører. Inflasjon og en svekket venezuelansk valuta førte til store forskjeller mellom offisielle vekslingskurser og kursen på svartebørsen, og folk med gode kontakter kunne veksle til svært fordelaktig kurs, en mulighet som ikke fantes for folk flest.

Venezuela er sterkt avhengig av import for alt fra matvarer, medisiner, industrikomponenter og forbruksvarer. Da de økonomiske nedgangstidene økte og statens valutainntekter minket, bidro vekslingssystemet til både fallende import og svekket nasjonal produksjon, som i stor grad er avhengig av delimport utenfra. Forut for krisen hadde allerede flere bedrifter blitt kraftig svekket, blant annet som følge av statlig overtagelse og dårlig styring.

Etterspørsel etter valuta og varer har skapt en inflasjonsspiral der valuta- og prisspekulasjon, smugling og svartebørshandel kontinuerlig har forsterket krisen. Regjeringens forsøk på å opprettholde priskontroll på basisvarer, en ordning startet i 2003 av Chávez for å styrke de fattiges kjøpekraft, har skapt store incentiver til svartebørshandel og undergravet produksjon og distribusjon.

Regjeringens gjentatte forsøk på å revidere vekslingssystemet har vært mislykket, samtidig som de har trykket opp penger for å betale for offentlige utgifter. I tillegg forsvinner mye av statens potensielle inntekter i subsidier av innenlandsk oljeforbruk; Venezuela har av historiske og politiske årsaker i flere tiår hatt det billigste drivstoffet i verden.

Politisk konflikt mellom regjeringen og det opposisjonsvennlige næringslivet, og politisk press utenfra, har også vært en medvirkende faktor. Den venezuelanske opposisjonen har lobbyert internasjonale finansinstitusjoner for å begrense regjeringens økonomiske handlingsrom.

I august 2017 utstedte Donald Trump et dekret som forbød (med visse unntak) amerikanske selskaper å håndtere ny gjeld, statsobligasjoner eller profitt utstedt eller tilhørende den venezuelanske stat, inkludert PDVSA. Ytterlige sanksjoner har blitt innført i etterkant. Dette har brakt Venezuelas oljeindustri i kne, blokkert Maduro-regjeringens tilgang til statsreserver i utlandet, gjort det vanskelig for regjeringen å operere i det internasjonale finansmarkedet og dermed dyrere og vanskeligere å restrukturere gjeld. De har også gjort det vanskeligere for regjeringen å håndtere Covid 19-pandemien. Sanksjonene har dermed negative konsekvenser både for myndighetene og for Venezuelas befolkning.

Krisen i tall

Ifølge FN-organisasjonen ECLAC har Venezuelas brutto nasjonalprodukt (BNP) falt fortløpende i perioden 2014–2018, med et akkumulert fall på 40 prosent siden 2013. Med andre ord er verdien av produksjonen av varer og tjenester i Venezuela nesten halvert på fem år.

Oljeinntekter står for 98 prosent av landets eksportinntekter, som i 2017 var på drøyt 32 milliarder dollar. Kapasiteten til oljesektoren har blitt kraftig svekket de siste årene, og produksjonen har falt fortløpende siden 2014. I januar 2016 produserte Venezuela 2,3 millioner fat råolje per dag. To år senere, i januar 2018, hadde dette falt til 1,6 millioner fat per dag. Venezuela var likevel verdens 12. største oljeprodusent i 2017.

Blant årsakene til produksjonsfallet er oljeselskapet PDVSAs finansielle problemer, dårlig ledelse, og at kvalifisert personell i oljesektoren har rømt landet. Siden august 2017 har USA innført sanksjoner som også blant annet har blokkert PDVSAs muligheter til å hente inn ny kapital fra USA, inkludert fra PDVSAs USA-baserte filial CITGO, noe som også har svekket selskapet.

Krisen har ført til en akutt mangel på utenlandsk valuta, som er viktig for å betjene gjeld og kjøpe varer fra utlandet. I desember 2017 var statens valutareserver nede i 9662 millioner dollar, den laveste beholdningen på 21 år. Under Hugo Chávez og Nicolas Maduro har Venezuela tatt opp store lån fra Russland og Kina for å holde økonomien flytende. Det eksakte omfanget og lånevilkårene er imidlertid ikke kjent, men deler av gjelden blir betalt med oljeforsyninger, og en stor andel av oljen som produseres går med til å betjene gjeld.

Venezuelas viktigste eksportmarked var i 2017 USA, etterfulgt av India og Kina, og mesteparten av importen kommer fra USA, Kina og Mexico.

Inflasjon og valuta

Bolivares

Hyperinflasjon har i løpet av få år gjort den venezuelanske valutaen nærmest verdiløs, noe myndighetene har forsøkt å stanse ved å innføre ny valuta i både 2008 og 2018. Ifølge IMF var inflasjonen i Venezuela på 1,37 millioner prosent i 2018. Dette gjør at priser må endres flere ganger om dagen, og at lønn man får utbetalt én dag er mye mindre verdt morgenen etter.

Av /DPA.

Inflasjonen i Venezuela passerte 100 prosent i 2015, og i 2017 ble den estimert til 2500 prosent. I 2018 var inflasjonen antatt å være betraktelig høyere; ifølge IMF var den på minst 1,37 millioner prosent, og andre estimater går enda høyere. Dette betyr at en sparekonto som inneholdt tilsvarende 10 000 dollar ved årets begynnelse, var verdt under én dollar ved årets slutt. Regjeringen har forsøkt å motvirke prisstigningen ved å heve den lovpålagte minstelønnen gjentatte ganger de siste årene; fra november 2018 var den verdt 9,50 dollar på svartebørsmarkedet.

I et forsøk på å bekjempe inflasjon ble valutaen bolívar i 2008 byttet ut med bolívar fuertes (VEF) – «sterke bolivar». Med samme formål ble denne ti år senere, i august 2018, endret til bolívar soberano (VES) – «suverene bolivar», der én VES tilsvarer 100 000 VEF. I februar 2018 lanserte Venezuela, som første land i verden, sin egen kryptovaluta, kalt petro («olje» på spansk). Petroens verdi er knyttet til landets naturressursreserver. Formålet var å omgå effektene av USAs sanksjoner og redusere avhengigheten av utenlandsk valuta, men de fleste økonomer er skeptiske til prosjektets mulighet til å lykkes.

I mars 2021 kunngjorde Maduro-regjeringen at de åpner opp for at privatpersoner kan opprette kontoer og få utstedt kredittkort i dollar, noe som innebar en legalisering av den voksende dollarøkonomien i landet.

Økonomiske sektorer

Bensinstasjon, Venezuela
Venezuela er blant landene i verden med aller billigst drivstoff, fordi myndighetene velger å subsidiere drivstoffprisene. Dette gjør imidlertid at staten går glipp av store inntekter.
Av /Reuters.

Til tross for at daværende president Hugo Chávez i 2005 erklærte landet for sosialistisk, er Venezuela en blandingsøkonomi, bestående både av bedrifter med statlig eierskap, med privat eierskap og kooperativer. I løpet av Chávez' regjeringstid tok staten over mange bedrifter, blant annet innenfor telekommunikasjon, samferdsel, industri og finans. Mange av disse hadde blitt privatisert på 1990-tallet. Flere selskaper som har lagt ned produksjonen som følge av den økonomiske krisen har også blitt omgjort til statlige bedrifter eller kooperativer under Maduros regjeringstid.

Historisk sett har landet hatt flere dominante familiebaserte kapitalgrupper og selskaper, blant annet Cisnero-familien og Mendoza-familien. Sistnevnte eier mat- og drikkeproduksjonskonglomeratet Empresas Polar, som er den største privateide bedriften i Venezuela.

Venezuela har de siste årene ikke offentliggjort detaljert statistikk på økonomiske nøkkeltall. Dette, og generell økonomisk og sosial turbulens gjør at det er usikkert hva status er for ulike økonomiske sektorer. Det estimeres at jordbruk i 2017 stod for 4,7 prosent av økonomien, industri for 40,4 prosent og tjenesteytinger for 54,9 prosent (CIA World Factbook). Arbeidsledigheten var på 37 prosent i april 2016, som er siste tilgjengelige offisielle statistikk. 40 prosent av arbeidsstokken arbeidet i uformell sektor.

Historisk sett har landet, i tillegg til olje- og gassprodukter, også blant annet produsert industrivarer, byggematerialer, medisinsk utstyr og medisiner, kjemikalier, og jern og stål. Det har også funnes mange små, ofte familieeide, bedrifter som produserer for det lokale markedet (mat- og drikkevarer, klær og skotøy, møbler, med mer). Hovedtyngden av industrien er konsentrert i hovedstaden Caracas og Maracaibo-området, og omkring byene Ciudad Guyana og Valencia (tungindustri).

Jordbruks- og matproduksjon

På grunn av oljeøkonomien og høy urbaniseringsgrad er Venezuelas jordbruksproduksjon sterkt underutviklet. Bare rundt tre prosent av arealet er oppdyrket, mens rundt 20 prosent blir brukt til beite. Mesteparten av feavl foregår på gresslettene i innlandet (Los Llanos). De viktigste jordbruksarealene ligger på kystsletta, hvor det dyrkes blant annet kakao, bananer, sukkerrør og ris; høyere oppe kaffe, mais, hvete, bomull og tobakk. Landet produserer også blant annet grønnsaker, durra, maniok, melk, fjærfe og egg.

Historisk sett har landeiendommer i Venezuela vært fordelt på noen få, men mektige, landeiere. Under Chávez' regjeringstid ble det satset på å bygge opp graden av selvforsyning i jordbruket gjennom fordeling av jord til småbønder og omfattende kredittprogrammer. Dette førte ifølge FAO til en sterk økning i landets jordbruksproduksjon over flere år. Jordbruksreformene var imidlertid også preget av høyt politisk konfliktnivå og manglende politisk og finansiell oppfølging over tid. Det ble også satset på å bygge opp småskalafiskeri langs kysten, en sektor som historisk sett har vært underutviklet og dominert av industritrålere. Sardiner (anchovetas) og tunfisk er viktigste fiskeslag i tillegg til reker og makrell.

Halvparten av Venezuelas territorium er dekket med skog; de største skogområdene i Amazonas-regionen er vanskelig tilgjengelig og har lav utnyttingsgrad. De primære tresortene for hogst er mahogni og sedertre. Skogsektoren stod i 2011 for 0,5 prosent av BNP.

Ikke-fornybare naturressurser

Venezuela har verdens største påviste olje- og gassreserver. Ifølge Organisasjonen for oljeproduserende land, som Venezuela var med på å grunnlegge i 1976, hadde landet i 2017 over 303 000 millioner fat i påviste oljereserver, og 5707 billioner kubikkmeter gass. Mesteparten av oljereservene er i form av ekstra tung olje lokalisert i det sørlige Orinoco-beltet langs og utenfor utløpet til Orinoco-elven. Denne tungoljen er både vanskeligere å utvinne og dyrere å raffinere enn mer tyntflytende olje. Det er usikkert hvor stor andel av arbeidsstokken som er sysselsatt i olje- og gassindustrien, men historisk har det vært om lag én prosent.

I tillegg til olje og gass, er Venezuela rikt på naturressurser som jernmalm og bauxitt, samt forekomster av diamanter, gull, nikkel, mangan, sink, kobber og scheelitt. Det utvinnes store mengder jernmalm, bauxitt og kull. De største kullgruvene finnes i Zulia i nordvest, og kom i drift i 1987. Kull benyttes blant annet i varmekraftverk ved Maracaibosjøen.

I 2016 omregulerte regjeringen et enormt landområde sørvest i landet til mineralutvinning, et prosjekt kalt «Nasjonal strategisk utviklingssone Arco Minero del Orinoco» (Zona de Desarollo Estrategico Nacional Arco Minero del Orinoco). Området, som dekker over 111.000 kvadratkilometer, strekker seg over delstatene Bolívar, Amazonas og Delta Amacuro, og utgjør over 12 prosent av Venezuelas territorium. Området har store forekomster av blant annet gull, bauxitt, diamanter, jern og kobber. Prosjektet, som er ledet av det venezuelanske militæret, og også involverer kontrakter med utenlandske gruveselskaper, har ført til store protester fordi det fører til store miljøødeleggelser og involverer territorier tilhørende urfolksgrupper. Gruveøkonomien er også preget av illegal utvinning, vold, kriminalitet og svært kritikkverdige arbeidsforhold.

Banksektoren

Den venezuelanske statsbanken (Banco Central de Venezuela) ble opprettet i 1939. 31 banker opererte i landet i 2018. En rekke banker, flere av dem privatisert på 1990-tallet, ble kjøpt opp av staten under Hugo Chávez' tid som president.

Energi

Etter krisen i 2015 har det vært et kraftig fall i energiforbruket. I 2019 var forbruket av primærenergi 1,39 exajoule (EJ), en nedgang på 48,5 prosent i forhold til 2015 (2,7 EJ). Per innbygger var forbruket 48,6 gigajoule (GJ).

Rikelig tilgang på fossil energi, i form av naturgass og råolje har satt sitt preg på energiforsyningen. I 2019 utgjorde fossil energi 86 prosent av energiforbruket, mens fornybar energi sto for 14 prosent. Bruk av fornybar energi er nesten utelukkende basert på vannkraft.

Elektrisitet

Venezuela har i stor grad vært selvforsynt av elektrisitet fra vannkraft og fossilt brennstoff. Guri-dammen i elven Coroni (delstaten Bolívar), som er en del av Orinocodeltaet, har en produksjonskapasitet på 10 300 megawatt (MW), noe som gjør den til et av verdens største vannkraftanlegg.

Venezuela har hatt periodiske problemer med elektrisitetsforsyninger de siste årene som følge av tørke og manglende vedlikehold. Det har ført til en markert nedgang i årlig produksjon av elektrisk energi, som i 2019 var 85 terawattimer (TWh) mot 123 TWh i 2015. Vannkraft bidro med 58 prosent, mens øvrig produksjon var basert på fossil energi i form av naturgass og olje. Elektrisitetsforbruket per innbygger har falt fra 3 300 kWh i 2013 til 2 000 kWh i 2019.

Samferdsel

Caracas
Siden tidlig på 2000-tallet har Venezuela satset kraftig på utbygging av motorveier. Her går trafikken gjennom hovedstaden Caracas en tidlig morgen.
Lisens: CC BY 2.0

Veinettet er svært godt utbygd, og det finnes cirka 100 000 km offentlige veier, hvorav rundt en tredjedel er asfaltert. Av de større hovedveiene kan nevnes motorveien som forbinder Caracas med Colombia (del av den panamerikanske motorveien), forbindelsen mellom Caracas og Ciudad Bolívar, og mellom Coro (ved kysten) og La Ceiba (ved Maracaibosjøen).

Venezuela har et begrenset jernbanenett. Under Hugo Chávez ble det gjort omfattende investeringer i å ekspandere jernbanenettet, men på grunn av den økonomiske krisen har det meste av arbeidet stoppet opp. Eksisterende linjer er mellom Caracas og satellittbyen Cúa (åpnet i 2006), og mellom havnebyen Puerto Cabello og innlandsbyen Barquisimeto (åpnet i 2014).

Caracas har hatt undergrunnsbane (Metro de Caracas) siden 1983. Den har forbindelse til flere forsteder og satellittbyer. Los Teques, Valencia og Maracaibo fikk undergrunnsbaner i 2006. Landet har også et stort rutenett av langdistansebusser.

Venezuelas viktigste havnebyer er La Guaira nær Caracas, oljehavnene Maracaibo og Puerto Cabello, og malmhavnen Puerto Ordáz. Orinocoelva er farbar cirka 1600 km til Puerto Ayacucho ved grensen mot Colombia, for havgående skip 400 km til Ciudad Bolívar, som er havn og handelssentrum for innlandet. Også på flere av bielvene og på andre vassdrag drives skipsfart. Venezuela har også en handelsflåte i internasjonal trafikk.

Med de store avstandene spiller flytrafikken en betydelig rolle for innenlands samferdsel. Venezuela har over 60 lufthavner, inkludert ti internasjonale. Størst er Simón Bolívar Internasjonale Lufthavn (på folkemunne kalt Maiquetía) i delstaten Vargas, nær Caracas.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Malin Pedersen

Hvordan var det i Venezuela før oljefunnet (med tanke på økonomi/velstand)?

svarte Mari Paus

Hei! Beklager veldig seint svar. Kanskje du finner noe i artikkelen om Venezuelas historie: https://snl.no/Venezuelas_historie Mvh. Mari Paus

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg