Marokko (Næringsliv) (Marrakech)

Den kjente markedsplassen Djema el-Fna i Marrakech. Byen har i flere hundre år vært en viktig markedsby, med utveksling av frukt og korn fra nord og vest mot dadler, huder og skinn fra sør og sørøst. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Marokko (Jordbruk) (gjeter med småfeflokk)

Husdyrholdet i Marokko er betydelig, og til tross for at det mange steder gir lav avkastning, er landet nesten selvforsynt med kjøtt. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Casablanca

Casablanca, Marokkos største by, med den store Hassan 2s moské i forgrunnen.

Av /NTB Scanpix ※.

Marokko er den tredje største økonomien av land i Nord-Afrika, etter Egypt og Algerie (2021). Også BNP per innbygger er høyere i Egypt og Algerie enn i Marokko (2021). I 2021 økte Marokkos bruttonasjonalproduktet (BNP) med 7,9 prosent. I perioden fra 2011 til 2021 var den gjennomsnittlige årlige veksten i landets BNP på 4,1 prosent. Marokko har en allsidig industribase, men er fortsatt langt på vei et jordbruksland. Jordbruket er sårbart for blant annet klimatiske forhold. Den offentlige gjelden utgjør 65,1 prosent av BNP (2017).

Arbeidsledigheten utgjør 11,5 prosent (2021). Særlig i byene er den et stort økonomisk og sosialt problem. Rundt 350 000 ungdommer kommer hvert år inn på arbeidsmarkedet, uten at det skapes nye arbeidsplasser i samme tempo. 27,2 prosent av personer mellom 15 og 24 år er arbeidsledige (2021). 4,8 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen (2013). Kombinert med mangel på boliger og annen infrastruktur har den utbredte fattigdommen ført til sosial spenning, i tillegg til betydelig legal og illegal utvandring, særlig til EU-land. Overføring av penger fra emigranter representerer en viktig tilførsel av utenlandsk valuta.

Økonomisk liberalisering

Siden midten av 1980-årene har Marokko, i samråd med Verdensbanken og IMF, iverksatt en økonomisk liberalisering, med blant annet omfattende privatisering av statseide foretak. Denne politikken har også hatt som mål å tiltrekke utenlandske investorer, blant annet for å få adgang til EU-markedet, hvilket i noen grad har lykkes. Fra 1990-årene har Marokko inngått flere større handelsavtaler, både regionalt og med EU, samt med flere enkeltland, fremfor alt USA.

Marokko dannet sammen med Algerie, Libya, Mauritania og Tunisia i 1989 Maghreb-unionen, Union du Maghreb Arabe (UMA), for å fremme handel og samarbeid. Politiske motsetninger, særlig mellom Marokko og Algerie, samt borgerkrigen i Algerie, bidro til problemer for dette samarbeidet.

En assosieringsavtale med EU fra 1996, som trådte i kraft i 2000, erstattet en samarbeidsavtale fra 1976. Avtalen åpner for gradvis bedre adgang for marokkanske varer til EU-markedet. Dette er Marokkos langt viktigste enkeltmarked, men flere EU-land, ikke minst Spania, har satt seg imot en for omfattende adgang for marokkanske varer, som vil konkurrere med deres egne. Tilslutningsavtalen fra 1996 stiller også politiske krav, blant annet om respekt for menneskerettighetene, som Marokko ikke alltid har overholdt, samt om felles bestrebelser på å redusere illegal migrasjon. I 2013 begynte forhandlingene om en omfattende frihandelsavtale mellom EU og Marokko (Deep and Comprehensive Free Trade Agreement, DCFTA). Formålet med forhandlingene er å skape nye handels- og investeringsmuligheter mellom EU og Marokko og å sikre en bedre integrering av Marokkos økonomi i EU-markedet.

Marokko og USA inngikk i 2004 en frihandelsavtale, som var USAs første frihandelsavtale med et afrikansk land og den første avtalen innenfor rammen av Middle East Free Trade Area-initiativet.

Landbruk

Landbruket bidrar med 14 prosent av BNP og sysselsetter 39,1 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2017).

Jordbruk

Marokko (Jordbruk) (klementinhøsting)

Innhøsting av klementiner. Sitrusfrukter er blant Marokkos viktigste eksportvarer. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

20,4 prosent av landets areal er oppdyrket og 47,1 prosent er eng og beitemark (2018). Jordbruket er sterkt innrettet på korndyrking, men kornavlingene dekker bare i gode år landets egne behov, og avlingene varierer sterkt. Eksempelvis var kornproduksjonen i 1995 på bare 1,6 millioner tonn, for så å nå 10 millioner tonn året etter. Kornproduksjonen består særlig av hvete, bygg og mais.

Marokko er en betydelig eksportør av matvarer, særlig av sitrusfrukter og grønnsaker, vesentlig til EU. Ellers dyrkes blant annet sukkerbeter og en rekke andre produkter, blant annet krydderplanter, poteter, mandariner, tomater, appelsiner og løk. Det er store variasjoner i driftsformen; et mindretall driver etter svært moderne metoder på store gårder. Disse er hovedsakelig lokalisert til kystslettene (al-Rharb, Sous) og ved Fès og Marrakech. Her drives eksportproduksjon av sitrusfrukt, tidliggrønnsaker og bomull av høy kvalitet. Det er også her kunstig vanning er mest utbredt. Flertallet driver etter tradisjonelle metoder og har forholdsvis lav avkastning. Kun én prosent av brukene har mer enn 50 hektar til rådighet, den vanligste bruksstørrelsen er under tre hektar. Det er iverksatt ulike programmer for å lokke bønder i Rifjellene til å gå over til å dyrke andre produkter enn marihuana.

Husdyrholdet er betydelig, og til tross for at det mange steder gir lav avkastning, er Marokko nesten selvforsynt med kjøtt. Enkelte berberstammer i Mellom-Atlas er fortsatt halvnomader, og følger saue- og geiteflokkene sine fra sommerfjellbeite ned til lavlandet om vinteren.

Skogbruk

12,8 prosent av landets areal er dekket av skog (2019). Skogbruket har liten økonomisk betydning, bortsett fra produksjonen av kork fra korkeiken, hvor Marokko er verdens fjerde største produsent. Alfagress blir anvendt til papirproduksjon.

Fiske

Marokko har utviklet en betydelig fiskeindustri, dels forsynt av egen flåte, dels av utenlandske trålere, som gjennom forskjellige fiskeriavtaler er blitt pålagt å levere fangst i Marokko; størstedelen er sardiner. Samlet fangst utgjorde 1,4 millioner tonn i 2020 mot 1,5 millioner tonn i 2019. Eksporten av sjømat er betydelig og beløp seg til 835 millioner amerikanske dollar i 2020. Fiskeoppdrett er ubetydelig og var i 2017 begrenset til 1428 tonn. Viktigste fiskehavner er Safi, Casablanca og Agadir. Fisket drives dels med moderne båter, dels med tradisjonelle småbåter. Salg av lisens til utenlandske fiskeflåter, særlig EU, er en viktig inntektskilde, med frykt for overfiske. Marokko har også lisensiert rettigheter til å fiske i farvannene utenfor Vest-Sahara, som Marokko okkuperer.

Bergverk og energi

Marokko har betydelige mineralforekomster, hvorav flere utvinnes kommersielt, men sektoren har opplevd nedgang siden 1980-årene. Av langt størst økonomisk betydning er fosfatreservene, som utgjør 50 milliarder tonn, hvilket tilsvarer 70 prosent av verdens samlede forekomster (2021). Med en produksjon på 38 millioner tonn var Marokko i 2021 er verdens nest største produsent av fosfat etter Kina. De største forekomstene finnes ved Khouribga, Youssoufia og Ben Guerir (nær Khouribga), og fosfaten skipes ut via Casablanca, Safi og den nye havnen Jorf-Lasfar. Produksjon foregår også i det okkuperte Vest-Sahara.

Det brytes også blant annet kull, barytt, bly, sink, kobber, jernmalm, salt, kobolt og sølv. Kullproduksjonen sank sterkt i 1990-årene, og Marokko har måttet importere kull, for å forsyne sine kullfyrte varmekraftverk. Landets reserver av kull utgjør bare vel to års forbruk. I 2018 var USA den største eksportør av kull til Marokko, etterfulgt av Russland, som skiper kull til Marokko fra blant annet Murmansk.

Det produseres noe olje og gass fra Essaouira-bassenget og noe gass fra Gharb-bassenget, men på langt nær tilstrekkelig til å dekke det innenlandske behovet, og Marokko er den største energiimportøren i Nord-Afrika. Marokko har gjort bare mindre funn av olje og gass er gjort. Produksjonen av naturgass var i 2019 på 105,7 millioner kubikkmeter, mens importen var på 1052 millioner kubikkmeter. Hva olje angår inngikk Norsk Hydro i 2004 en leteavtale for offshorefeltet Safi. StatoilHydro, som ble dannet som en fusjon mellom Statoil og gassvirksomheten til Norsk Hydro i 2007, trakk seg fra denne avtalen. (Equinor er ikke engasjert i letevirksomhet i Marokko.) Det er antatt at det finnes store forekomster av gass og olje i det okkuperte Vest-Sahara og utenfor territoriets kyst. En rekke selskaper har trukket seg fra leting etter både gass og olje der, som følge av fordømmelsene fra både FNs sikkerhetsråd og FNs generalforsamling av Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara.

Marokkos tiltagende utnytting av Vest-Saharas naturressurser er også fordømt av en rekke land.

Marokko er et transittsenter for eksport av gass fra Algerie til Spania og Portugal. Maghreb-Europa-rørledningen, over Gibraltarstredet, ble åpnet i 1996. Marokko nyttiggjør seg gass fra Algerie i et gasskraftverk som er etablert i Tanger.

Marokko har gjennomført et program for elektrifisering av landsbygda som begynte i 1996, da bare 18 prosent av rurale områder var elektrifisert. I 2021 ble det rapportert at alle rurale områder var elektrifisert. Mange husholdninger i avsidesliggende områder er knyttet til lokale elforsyningsanlegg, der produksjonen av elektrisk energi gjøres med bruk av solceller.

Elektrifiseringsprogrammet har ført til en sterk vekst i forbruket av elektrisk energi. Det totale konsum av elektrisitet utgjorde i 2019 29,4 milliarder kWh. Eksporten var i 2019 på 624 millioner kWh, mens importen utgjorde 856 millioner kWh. 81,6 prosent av produksjonen av elektrisitet i Marokko kommer fra fossilt brensel, 13,0 prosent fra vindkraft, 4,4 prosent fra vannkraft og 1,1 prosent fra solenergi (2020).

Landets elektrisitetsnett er gradvis integrert, både med andre land i Nord-Afrika og med Spania. Det første overføringsnettet mellom Afrika og Europa ble åpnet i 1998. En avtale med USA fra 2001 åpnet for å etablere en 2 MW kjernereaktor ved Rabat, som skal brukes til forskningsformål. For å sikre tilgangen på ferskvann er det i samarbeid med Kina gjennomført en forstudie med tanke på å bruke en 10 MWt kjernereaktor for avsalting av havvann. Et slikt anlegg skal kunne produsere 8000 kubikkmeter ferskvann per dag.

Industri

Marokko, øk. kart

Marokko: Økonomisk aktivitet.

Av /Store norske leksikon ※.

Industrien bidrar med 29,5 prosent av BNP og sysselsetter 20,3 prosent av den yrkesaktive befolkningen.

Marokko har en betydelig industrisektor, med produksjon av en lang rekke varer, vesentlig for hjemmemarkedet. Myndighetene satset i 1980-årene på utvikling av industri for å minske avhengigheten av råvareeksport, skape sysselsetting og redusere import. Industrien består dels av bearbeiding av landbruks- og bergverksprodukter, dels av produksjon av forbruksvarer, og er særlig konsentrert til Casablanca-området og de øvrige kystbyene. Det er opprettet industrisoner i flere byer for å tiltrekke nasjonal og utenlandsk privat kapital.

Viktigste industrigrener er fremstilling av fosfatprodukter (særlig kunstgjødsel), stålverk, petroleumsraffinering, sementproduksjon, kjemisk industri, samt tekstiler og næringsmidler, blant annet fiske- og grønnsakhermetikk, samt møller og sukkerraffinering. Tekstiler var viktigste satsingsområde i industrisatsingen i 1980-årene, men tekstilindustrien ble hardt rammet av nye handelsregimer og økt konkurranse fra Kina rundt 2005, da en rekke foretak ble stengt og arbeidsplasser gikk tapt. Kunsthåndverk er en betydelig næringsvei i enkelte byer.

Turisme

I perioden 2010–2019 økte antall utenlandske turister i gjennomsnitt med 5,2 prosent per år. I 2019 var det 13,1 millioner utenlandske statsborgere som besøkte Marokko. På grunn av koronapandemien ble antall turister redusert til 2,8 millioner i 2020. I 2021 var det 3,7 millioner turister. De fleste turistene kommer fra Frankrike, Spania og Storbritannia.

Samferdsel

Marokko har et relativt velutbygd samferdselsnett. Jernbanenettet, som er på 2067 kilometer, forbinder byene Tanger, Casablanca, Marrakech, Meknès, Fès og Oujda. Det er også jernbanelinje til de store fosfatgruvene ved Khouribga og Youssoufia. Grensen mellom Marokko og Algerie er stengt. Det er derfor ikke mulig å reise med jernbane mellom disse to nabolandene. Veinettet er på 57 300 kilometer (2018).

De viktigste internasjonale lufthavnene ligger ved Casablanca (Mohammed V), Rabat, Tanger, Marrakech og Agadir. I tillegg kommer mindre 50 flyplasser. Marokko har ti større havner, med Casablanca som landets største havneby. Andre viktige havnebyer er Mohammadia, Jorf-Lasfar og Safi. Tanger er viktigste havn for passasjertrafikk, og har fergeforbindelse med Gibraltar, Tarika, Motril og Algeciras i Spania, Genova og Savona i Italia og Sète i Frankrike.

Utenrikshandel

Marokko hadde i 1980-årene stigende underskudd i handelen med utlandet; et underskudd som har vedvart, selv om det i enkelte år langt på vei blir oppveid av overføringer fra marokkanere i andre land, samt inntekter blant annet fra turismen. Krigen i Vest-Sahara i 1970-årene, og de senere kostnadene ved å holde territoriet okkupert, har bidratt til de økonomiske vanskene, som ble søkt møtt med strukturtilpassing i 1980-årene, inkludert privatisering i 1990-årene. Marokko mottar betydelig økonomisk støtte fra blant annet Saudi-Arabia, USA og Frankrike, samt multinasjonale organisasjoner.

Sterkt økende oljepriser rundt 2005 medførte ytterligere belastninger på handelsbalansen for Marokko, som er sterkt avhengig av oljeimport for å dekke sitt energibehov. Samtidig sank tekstilproduksjon og -eksporten som følge av nye handelsregimer.

Marokkos eksport utgjorde 47,078 milliarder amerikanske dollar i 2021, mens importen beløp seg til 60,047 milliarder amerikanske dollar. Landet hadde med dette et underskudd på handelsbalansen i 2021 på nesten 13 milliarder amerikanske dollar.

I 2019 hadde Marokko størst eksport til følgende to land: Spania (23 prosent) og Frankrike (19 prosent). Viktige eksportvarer er fosfatmalm og fosfatprodukter, sitrusfrukt, sjømat, tekstiler, elektriske apparater og grønnsaker.

I 2019 hadde Marokko størst import fra følgende fire land: Spania (19 prosent), Frankrike (11 prosent), Kina (9 prosent) og USA (7 prosent). Viktige importvarer er råolje, raffinert petroleum, gass, kull, biler og bildeler, telekommunikasjonsutstyr, korn, kjemikalier og metaller.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg