Økonomi og næringsliv i India

Jordbruket står for 47 prosent av sysselsettingen og 15,4 prosent av bruttonasjonalproduktet (2016). India har betydelige jordbruksarealer, og over halvparten av landet er oppdyrket. Jordsmonnet er imidlertid generelt lite fruktbart, og jorderosjon er vanlig i mange deler av landet, ikke minst på grunn av klimaendringer. Jordbruket drives dels som sjølbergingsbruk på småbruk, dels som kommersielt jordbruk på store plantasjer.

Brukene er gjennomgående små. Samtidig besitter storgodseiere store områder som forpaktes ut, og mange bønder er leilendinger eller jordløse landarbeidere. Jordreformer har bare delvis klart å avskaffe det tradisjonelle forpaktningssystemet.

Avlingene per arealenhet er vanligvis små. Videre sørger tilbakevendende oversvømmelser og tørke for at India enkelte år blir utsatt for stor avlingssvikt. Kunstig vanning foregår ved hjelp av kanaler fra elvene, brønner og oppsamlingsdammer for regnvann. Vanningsanleggene gjør det mulig å få en avling i den tørre årstiden om våren (rabi), i tillegg til avlingen i den fuktige årstiden om høsten (kharif).

Bruk av kunstvanning og innføringen av nye kornsorter har gitt økte avlinger av ris og hvete, og landet er verdens nest største produsent av begge. Ris står også for 2 prosent av landets eksport (2019). Tre fjerdedeler av jordbruksarealet kan teoretisk bli kunstig vannet. Innføringen av nye og bedre kornsorter («mirakelris») har særlig kommet større bruk med effektive vanningsanlegg til nytte, og har på så vis forsterket ulikhetene innen jordbrukssektoren (se grønn revolusjon).

Matkorn opptar rundt tre fjerdedeler av Indias dyrkede areal. Ris er viktigste kornslag, og dekker rundt 25 prosent av kornarealet. Risen blir i stor utstrekning dyrket i deltaområdene langs østkysten, i delstatene Andhra Pradesh, Chhattisgarh, Odisha og West Bengal samt i Bihar, Madhya Pradesh og Punjab i Nord-India.

Hvete er den andre store matveksten og dyrkes i de tørrere deler av Nord-India, særlig i Madhya Pradesh, Uttar Pradesh, Punjab som til sammen har to tredjedeler av Indias hveteproduksjon. Mais trives både på slettene og i fjellene, og er hos enkelte fjellstammer hovedavling. Størst er produksjonen i Madhya Pradesh og Karnataka der omtrent 15 prosent av arealet brukes til maisproduksjonen. Normalt dyrkes mais ved siden av hirse eller ris. Belgfruktene har stor betydning både for næringskretsløpet i jorden og som proteinkilde i kostholdet.

Den viktigste plantasjeveksten er te, som før landets uavhengighet i 1949 var den viktigste eksportvaren. India er verdens nest største teprodusent med cirka en femtedel av verdensproduksjonen. Te dyrkes især på bakkeskråningene i Assam, i Darjeeling og Dooars and Terai i West Bengal og i Kunda Hills i sørlige del av Deccan (Karnataka, Kerala, Tamil Nadu).

Nesten hele verdensproduksjonen av jute avles i Bengal, og India er verdens største produsentland, sammen med Bangladesh. India er også verdens største sukkerprodusent, sammen med Brasil. Sukkerrør dyrkes i nesten alle deler av landet, men er mest vanlig i den øvre delen av Gangessletta. Uttar Pradesh står alene for henimot halvparten av landets produksjon.

Bomull dyrkes særlig i det nordvestlige Deccan og på Kathiawarhalvøya, og India er verdens nest største produsent. Som tobakksprodusent er India verdens nest største, sammen med Brasil. Også jordnøtter har stor betydning. Jordnøttene nyttes til fremstilling av olje; kun en mindre del eksporteres. I sørlige India dyrkes også kaffe, og det utvinnes kautsjuk, på sørvestkysten vokser blant annet kokospalmer og kardemomme. India er videre verdens nest største produsent av grønnsaker, frukt og sesamfrø.

Husdyrholdet er stort, men gir liten avkastning, på grunn av fôrmangel og dårlig avl. India har flere storfe enn noe annet land, men den økonomiske verdien er begrenset, i første rekke grunnet religiøse reservasjoner mot utnytting av storfe, men også på grunn av lavintensiv drift. Melkeytelsen per dyr er kanskje verdens laveste, men det store antall melkeproduserende dyr bidrar til at India er verdens største melkeprodusent.

Utnyttelsen av skogene hadde blitt intensivert etter uavhengigheten, og avvirkningen var mange steder langt større enn gjenveksten. De store skogområdene som en gang fantes i India, hadde blitt svært reduserte og mye av skogen forringet til kratt. På 1980-tallet ble skogvern lovfestet.

Skogområdene har økt jevnlig siden 1990-tallet. Skogen dekker 24,56 prosent av landets areal (2019), men fordeler seg svært ujevnt på de ulike landsdeler, og mangler nesten helt der behovet for tømmer og andre skogbruksprodukter er størst – som i den tett befolkede og intensivt oppdyrkede Gangessletta. De største skogområdene finnes på skråningene av Himalaya (mer enn 60 prosent av delstatene Sikkim, Manipur, Uttarakhand, Himachal Pradesh, Arunachal Pradesh og Tripura er dekket med skog), sentralt i landet i delstaten Madhya Pradesh og i en sone øst i landet i Odisha, Chhattisgarh og Andhra Pradesh. Videre finnes det skog langs hele vestkysten ved Western Ghats-fjellkjeden (UNESCO-verdensarv på grunn av høy grad av biologisk mangfold) og på Andaman and Nicobar Islands.

Skogbruksnæringen spiller ingen betydelig rolle for landets økonomi, men en betydelig del av den landlige befolkningen bruker skogen for brensel, dyrefôr, mindre tømmer, bambus og ikke-tømmer-baserte produkter (NTFP), og den har derfor sosioøkonomisk og kulturell betydning. Totalt importerer landet vesentlig mer tre og treprodukter enn det eksporterer (2,13 milliarder US-dollar mot 653 millioner US-dollar, 2019).

Regjeringens mål er at 33 prosent av landet skal være dekket av skog.

India har en vidstrakt kontinentalsokkel på rundt 300 000 kvadratkilometer, og landet er blant verdens store fiskerinasjoner, selv om fisket i forholdsvis liten grad bidrar til landets økonomi (1,24 prosent i 2018-2019). Fiskeproduksjonen har vist en betydelig vekst og la ved 14,16 millioner tonn i 2019/2020, derav 3,72 millioner tonn fra havfiske og 10,43 millioner tonn fra innlandsfiske. I alle disse tallene er akvakultur inkludert, og 53,4 prosent av all fisk produseres som oppdrettsfisk (2017).

Havfiskerinæringen er viktigst i Gujarat, Tamil Nadu, Andhra Pradesh, Kerala, Maharashtra og Karnataka som til sammen står for 85 prosent av produksjonen. Innlandsfiskeproduksjonen er størst i Andhra Pradesh som står for mer enn en tredjedel av produksjonen, fulgt av West Bengal, Uttar Pradesh, Odisha, Bihar og Chhattisgarh. Til sammen står disse for ytterlige 40 prosent.

India har forholdsvis rike forekomster av energimineraler og jernholdige metaller, men er ikke selvforsynt med ikke-jernholdige metaller og importerer for eksempel kyanitt, magnesitt og fosforitt. De fleste av landets bergverker befinner seg i Madhya Pradesh, fulgt av Gujarat, Karnataka, Odisha, Andhra Pradesh, Chhattisgarh, Tamil Nadu, Rajasthan, Maharashtra, Jharkhand, Telangana og Goa. Med tanke på verdi er mineralproduksjonen størst i Rajasthan (17,14 prosent), fulgt av Odisha (13,72 prosent), Andhra Pradesh (13,32 prosent), Telangana (8,42 prosent) og Chhattisgarh (7,84 prosent).

India er verdens nest største råstålprodusent, tredje største produsent av sinkplater, fjerde største produsent av aluminium, kromitt, jernmalm og raffinert bly, femte største produsent av bauxitt og sjuende største av manganmalm (2018).

Forekomstene av jernmalm er blant de største i verden. Produksjonen er størst i Odisha (59,64 prosent), fulgt av Chhattisgarh (14,11 prosent), Karnataka (12,76 prosent) og Jharkhand (10,93 prosent) (2020–2021). Kromitt finnes først og fremst Odisha. I Rajasthan befinner seg hele sink- og blyproduksjonen. Manganmalm forekommer blant annet i Madhya Pradesh (32,99 prosent av produksjonen i 2020–2021). Videre finnes relativt store forekomster av bauxitt; mesteparten kommer fra Odisha (70,95 prosent i 2020–2021).

Det finnes også sjeldne og verdifulle mineraler i en viss mengde. Verdens største glimmer-produksjonsområdet er i Jharkhand og Bihar i øst, men mye av virksomheten foregår illegalt og ved hjelp av barnearbeid. I Rajasthan utvinnes også store mengder gips. Kysten av Kerala har forekomster av ilmenitt og zirkonium. Uran utvinnes først og fremst i Jharkhand, dessuten i Andhra Pradesh; nye bergverk er planlagt i Karnataka, Telengana og Meghalaya. Forekomstene av thorium i det østlige India er blant verdens største. For øvrig utvinnes mindre mengder apatitt, barytt, diamanter, dolomitt, gull, ildfast leire, kalkstein, kobber, korund, sillimanitt, steatitt og sølv. Landet er dessuten verdens tredje største saltprodusent.

India har verdens femte største kullreserver med over 100 milliarder tonn. De største steinkull-forekomstene finnes i Jharkhand, Odisha, Chhattisgarh, West Bengal og Madhya Pradesh. Antrasitt finnes i Jammu and Kashmir og brunkull i blant annet Tamil Nadu. Landet importerer også kull siden ikke all kull kan brukes i stålproduksjonen.

Olje- og gass-sektoren er blant de åtte kjernesektorene i Indias næringsliv. Petroleum utvinnes i blant annet Assam og Gujarat, og offshore blant annet utenfor kysten av Maharashtra og i Bengalbukta. Landets største gassfeltet Bassei (80 km fra kysten ved Mumbai) ble satt i produksjon i 1988 og produserer fortsatt, selv om det kun var forventet å være i drift i 20 år. Det ligger ved landets største oljefelt, Mumbai High. 27,1 prosent av landets importvarer er petroleumsprodukter (2019–2020), og ministeriet satser på økt egenproduksjon. Landets reserverer estimeres til 603,36 MMT råolje og 1371,89 BCM naturgass (2019–2020).

Etter 1990 har forbruket av primærenergi økt med i gjennomsnitt 4 prosent per år og nådde 39,5 exajoule (EJ) i 2021. Det utgjør 6,4 prosent av verdens samlede energiforbruk, og plasserer India som den tredje største energiforbruker i verden. Forbruket per capita var 28 gigajoule (GJ) mot 80 GJ i verden for øvrig. Egenprodusert energi er beregnet til 26 EJ, som gir en selvforsyningsgrad på 65,7 prosent.

Indias viktigste kommersielle energikilder er olje og kull, som til sammen utgjorde 68 prosent av det samlede energiforbruket. Landet er verdens nest største produsent av kull (etter Kina) med en årlig produksjon på 805 millioner tonn (2021). I tillegg måtte landet importere 211 millioner tonn. Oljeimporten var 287 millioner tonn. Andelen fornybar energi var 24,6 prosent der bioenergi alene utgjorde 21,5 prosent. Biomasse i form av jordbruksrester har en viktig funksjon som brensel i India, spesielt på landsbygda og for de fattige i storbyene.

Forbruket av elektrisk energi har økt raskt i de senere år. En omfattende utbygging av kraftnettet har ført til at 99,6 prosent av befolkningen nå har tilgang til elektrisitet (2021). I 2021 var sluttforbruket per capita 935 kWh. Landet er i hovedsak selvforsynt med egenprodusert elektrisk energi, som i 2021 var på 1635 TWh. Kraftproduksjonen var for det meste basert på fossile energikilder der kullkraft alene sto for 71,5 prosent (1170 TWh). Andelen fornybar energi i kraftmiksen var 20 prosent. Av dette bidro vannkraft med 162 TWh (10 prosent). Landet har store vannkraftreserver både i Himalaya, Western Ghats og fjellene helt i sør, men sesongmessige variasjoner i vannføringen er et problem.

De siste 20 årene har det skjedd en sterk utbygging av kraftproduksjon basert på solenergi og vindenergi. I 2021 var bidraget fra disse energikildene 152 TWh (9 prosent).

Kjernekraft bidro med 47 TWh (2,9 prosent). Landet har ambisjoner om å øke andelen kjernekraft, men møter vanskeligheter som følge av at de ikke har undertegnet Ikkespredningsavtalen.

• Les mer om kjernekraft i India.

Industrien sysselsetter rundt 22 prosent av landets arbeidsstokk og står for cirka 23 prosent av bruttonasjonalproduktet (2016).

Frem til den økonomiske reformprosessen i 1990-årene var industrisektoren preget av sterk statlig styring og stagnasjon. De økonomiske reformene har gitt industrisektoren betydelig bedre betingelser og har bidratt til modernisering av sektoren.

Strukturendringene innen industrien var markante fra 1990-årene. De store statlige konglomeratene ble redusert. I stedet vokste det frem mindre bedrifter som i stor grad satset på høyteknologi. Indisk dataindustri, med sentrum i Bangalore, «Indias Silicon Valley», viste kraftig vekst, særlig i eksporten av programvare. En rekke internasjonale bilfabrikanter begynte samproduksjon med indiske partnere. De siste årene har det også vært en betydelig vekst innenfor høyteknologibasert industri som blant annet er rettet mot landets romfartsvirksomhet.

Fra 1980-årene ble det fra politisk hold ble gjort fremstøt for å fremme eksport. India har siden 1990-årene gjort regelverket mer tilrettelagt for eksport og import av varer. I 1991 gjenopptok India og Kina handelsforbindelser, etter at de hadde opphørt i 1962.

Mens Indias eksport tidligere ble dominert av te, jute og bomullsvarer, er eksporten i dag mer mangesidig. De viktigste eksportvarene er raffinert olje (11,9 prosent), diamanter (6,83 prosent), legemidler (4,8 prosent), smykker (4,28 prosent), biler (2,17 prosent) og ris (2,09 prosent). De viktigste importvarene er råolje (19,6 prosent), gull (7,13 prosent), kullbriketter (5,25 prosent), diamanter (4,52 prosent) og petroleumsgass (3,46 prosent) (2019).

Med tanke på eksport er Indias viktigste handelspartnere USA (16,8 prosent), De forente arabiske emirater (8,68 prosent), Kina (5,27 prosent) og Hongkong (3,48 prosent). 20 prosent av varene eksporteres til Europa inklusive Russland (2019). Landet importerer mest fra Kina (15,3 prosent), USA (7,11 prosent), De forente arabiske emirater (5,66 prosent) og Saudi-Arabia (5,31 prosent). 16,8 prosent av varene importeres fra Europa inklusive Russland.

• Indias historie
• Indias samtidshistorie
• Indias befolkning

• CIA World Factbook India
• Observatory of Economic Complexity (OEC): India
• Food and Agricultural Organization of the United Nations (FAO): India at a glance
• FAO Country Profile: India
• Pocket book of Agricultural Statistics (Government of India)
• Forest Survey of India
• Handbook on Fisheries Statistics 2020 (Department of Fisheries, pdf)
• Ministry of Mines - Annual Report
• Ministry of Coal - Major Statistics Page
• Indian Petroleum and Natural Gass 2019-20 (Ministry of Petroleum and Natural Gass, pdf)
• Ministry of Road Transport & Highways - Annual Report 2020-21 (pdf)