Årdal og Sunndal Verk

Det store industrielle spranget kom under den tyske okkupasjonen av Norge i 1940–1945. Nordag A/S, Nordische Aluminium Gesellschaft, var et industriselskap som ble stiftet i Norge i 1941 med tyskkontrollert aksjekapital. Selskapets formål var å reise en stor aluminiumsindustri i Norge som et ledd i Tysklands krigsanstrengelser.

Brygga ble utvidet med kaier langs fjorden, der lektere, taubåter, lasteskip og passasjerferjer lå tett fortøyd. Veien mellom de to kommunesentrene, kraftverket og smeltehallen ble ferdigstilt, mens oksidhallen bare ble påbegynt. Ifølge journalisten Erling Lægreid, som vokste opp i lokalsamfunnet, ble engene i den trange dalen spekket med uferdige fabrikkbygninger, hauger med skrot, bisarre jernstrukturer, jernbaneskinner og sviller, stabler av forskalningsplanker og store jernkuler. Det var skitt, støv og summing fra maskiner over alt.

I 1942, da tyskerne trengte alle tilgjengelige ressurser på Østfronten, ble arbeidsstyrken demobilisert og byggingen av de tekniske installasjonene i Årdal innstilt. I juni 1943 startet arbeidet opp igjen, denne gangen med betydelig bruk av tvangsarbeid. Mellom 1943 mars og september 1944 opphold det seg minst 1200 sovjetiske arbeidere (både sivile og krigsfanger) i Årdal, i tillegg kom om lag 650 franskmenn og 1200 norske frivillige.

Opprinnelig ville de tyske myndighetene rangere tvangsarbeiderne i henhold til et rasistisk hierarki, med de sovjetiske arbeidere på laveste nivå. Men mangel på fagarbeidere undergravde disse planene, og sivile sovjetiske arbeiderne ble forfremmet til mer overordnete stillinger og noen ble til og med formenn. I september 1944, da tyskerne avsluttet arbeidet i Årdal, ble de sovjetiske arbeiderne flyttet til mindre arbeidsleire i Øst- og Sør-Norge, mens de fleste sivile franske arbeiderne ble transportert hjem. Arbeids- og levevilkårene for tvangsarbeiderne var umenneskelige.

Da tyskerne kapitulerte i mai 1945, hadde arbeiderne nesten fullført vannkraftkraftstasjon og ferdigstilt tre av de fem aggregatene. På Smelteverket var hall 1 og 2 ferdigstilt, og i hall 1 var alle ovnene på plass.

I 1966 ble det inngått en samarbeidsavtale mellom det statseide ÅSV og det kanadiske aluminiumsselskapet Alcan, hvor Alcan overtok halvparten av aksjene i ÅSV og staten blant annet en større aksjepost i Alcan. Alcan-dominerte Norsk Aluminium Company (Høyanger Verk og Nordisk Aluminiumsindustri) ble senere innlemmet i ÅSV. I 1975 kjøpte staten tilbake halvparten av Alcans aksjer i ÅSV og i 1979 de resterende aksjer. Det første hjemkjøpet utløste i 1974 en parlamentarisk krise i Norge, den såkalte Alcan-saken, og generaldirektør Jean Michelet, som stod bak salget til Alcan i 1966, gikk av året etter.

ÅSV omfattet foruten smelteverk i Årdal, Sunndal og Høyanger og videreforedlingsbedriften Nordisk Aluminiumsindustri i Holmestrand (fra 1966), også Vik Verk i Sogn, Glærum kalksteingruve i Surnadal, Lassedal flusspatgruve i Kongsberg med mer. Til selskapet hørte dessuten kraftverkene Tyin, Høyanger og Fortun.

ÅSV ble i 1986 fusjonert med Norsk Hydros aluminiumsdivisjon, og selskapet Hydro Aluminium ble dannet som et datterselskap av Norsk Hydro.

Den økte aktiviteten i okkupasjonsårene trakk flere arbeidere til Årdal, og snart ble byen overbefolket. I 1942, på toppen av byggevirksomheten, levde nesten 6000 arbeidere i Årdal, som 20 år tidligere bare hadde telt 1600 innbyggere. De fleste var nordmenn, etterfulgt av noen få tyskere og dansker. De fleste arbeiderne ble plassert i provisoriske brakker med dårlige sanitære forhold. På grunn av de dårlige leve- og arbeidsvilkårene var det rask utskifting av arbeiderne. Til enhver tid var 20 prosent av arbeiderne sykemeldt, tok ferie eller permisjon av andre ulike grunner.

I 1945 hadde Årdal rundt 2000 innbyggere. Frem til 1970 steg innbyggertallet til 7500. I løpet av to tiår endret Årdal seg fra en brakkeby av pendlere til et moderne småbysamfunn. Med industrien kom nye måter å organisere hverdagen på og nye sosiale mønstre, som avløste det tradisjonelle levesettet i bygdesamfunnet. Det oppsto sosiale skillelinjer ved at rangordningen fra fabrikken ble overført til livet utenfor. Klasseskillene ble således tydelige mellom arbeidere på den ene siden og funksjonærer, ingeniører og industriledere på den andre.

Det største miljøproblemet i Årdal var fluorforurensingen. I de 20 åra mellom oppstarten av smeltingen med åpne ovner og fram til disse ble lukket i 1970-åra, hang giftig, fluorholdig røyk tett over bygda. Livet foregikk under fluortåka. En del av skogen døde. Fluornedbør falt på gresset, og dyra som beitet utviklet skjelettsjukdommer. En del arbeidere fikk lungesjukdommer, barna ble svarte av å leke i snøen, og husmødrene vasket døgnet rundt. Innbyggerne klagde, men nådde ikke fram før i 1970-åra, da smelting med åpne ovner sluttet.