Tai-språket zhuang som snakkes hovedsakelig i Guangxi Zhuang autonome region i Kina og omkringliggende provinser, har vært skrevet med forskjellige skriftsystemer.

Sawndip skrevet med tegnskrift

Sawndip med tegnskrift av Pål Johansen. CC BY SA 3.0

risåker med tegnskrift

risåker på zhuang av Pål Johansen. CC BY SA 3.0

I det minste siden Tang-dynastiet har det vært brukt en skrift basert på kinesiske tegn til å skrive zhuang.

Denne skriften kalles 'rå skrift', som med moderne zhuang rettskrivning skrives sawndip. Navnet skrevet med den gamle tegnskriften er gjengitt som bilde.

Skriften var bygget opp etter følgende hovedprinsipper:

man tok et kinesisk tegn som hadde en uttale som lignet uttalen på zhuang, uavhengig av tegnets betydning, f.eks.: tegnet med kinesisk betydning 'velstående' 隆 har kinesisk uttale lóng slik det blir skrevet med pinyin, og dette tegnet ble da brukt for zhuang-ordet 'onkel', som har en lignende uttale, og skrives lungz med moderne rettskrivning

man brukte et kinesisk tegn med samme betydning som zhuang-ordet man ønsket å skrive, uavhengig av hvordan tegnet uttales på kinesisk: tegnet 魚 har kinesisk uttale yú og moderne zhuang-uttale bya, men brukes for å skrive ordet 'fisk' på begge språk

man lagde nye tegn etter kinesisk mønster, med en betydningsbærende del og en del som viste uttalen enten ifølge kinesisk eller zhuang uttale av tegnet slik det er beskrevet ovenfor: tegnet gjengitt som bilde er satt sammen av det kinesiske tegnet for risåker (田) og tegnet for 'det' 那som uttales nà på kinesisk og til sammen gir det tegnet for zhuang-ordet naz 'risåker'

Denne skriften var ikke standardisert og man kan finne forskjellige løsninger hos forskjellige skrivere. Ordboken som ble utgitt i 1989 har over 10.000 tegn. Tegnskriften er fremdeles i bruk blant folk og flere og flere av tegnene legges inn i nyere utgaver av Unicode. Men de spesielle tegnene brukt som eksempler i teksten er i bildeformat, ettersom få fonter kan gjengi dem.

På begynnelsen av 1950-tallet sendte vitenskapsakademiet i Beijing forskere til zhuang-områdene for å utforske språket og undersøke mulighetene for et felles skriftspråk for dialektene.

Det er stor forskjell både i uttale og ordforråd mellom dialektene, som grovt deles inn i nordlige og sydlige.

Det ble besluttet å lage et skriftspråk basert på den nordlige dialekten som brukes av flertallet av talerne, mens uttalen ble basert på den sentrale dialekten først og fremst slik den snakkes i Wuming (Vujmingz med moderne zhuang rettskrivning) ikke langt fra provinshovedstaden i Guangxi, Nanning. I Wuming snakker et flertall av innbyggerne zhuang og det er blitt et kulturelt sentrum for språket.

På en konferanse i Nanning i april-mai 1955 ble det bestemt å basere zhuang-skriften på det latinske alfabetet og legge det så nær som mulig til pinyin, det nye transkripsjonssystemet for kinesisk, som da var under utvikling.

Det latinske zhuang-alfabetet ble tatt i bruk i 1957 med følgende bokstaver (uttalen er gjengitt med det internasjonale fonetiske alfabetet IPA):

Bokstav

Uttale

 

Bokstav

Uttale

 

Bokstav

Uttale

A a

[aː]

 

G g

[k]

 

O o

[oː]

B b

[p]

 

H h

[h]

 

Ɵ ɵ

[o]

Ƃ ƃ

[ɓ]

 

I i

[i]

 

P p

[p]

C c

[ɕ]

 

Y y

[j]

 

R r

[ɣ]

D d

[t]

 

K k

[k]

 

S s

[θ]

Ƌ ƌ

[ɗ]

 

L l

[l]

 

T t

[t]

Ə ǝ

[a]

 

M m

[m]

 

U u

[u]

E e

[e]

 

N n

[n]

 

Ɯ ɯ

[ɯ]

F f

[f]

 

Ŋ ŋ

[ŋ]

 

V v

[β]

 

Bokstaven a står for lang a (markert med et kolon-lignende tegn i uttalegjengivelsen), mens bokstaven ə står for samme vokal med kort uttale

Tilsvarende gjelder for bokstavene o (lang) og ɵ (kort å-lyd)

Bokstavene ƃ og ƌ har implosiv uttale, dvs at luften går innover når bokstaven uttales, i motsetning til øvrige lyder, hvor luften går utover

De kan også beskrives som stemte konsonanter med pre-glottalisering (stramming av stemmebåndene før konsonanten uttales) som gjengis [ʔb] og [ʔd] med lydskrift.

Bokstaven c har en uttale som ligger nær østnorsk kj i ordet 'kinesisk' (skrives x med pinyin)

Bokstaven ə ble også brukt til å gjengi en ø-lignende lyd i lånord fra kinesisk, hvor denne lyden skrives med bokstaven e

Bokstaven e viser lang vokal i lukkede stavelser (stavelser som slutter på konsonant) etter bokstavene i, u og ɯ, dvs ie [iː], ue [uː] og ɯe [ɯː]

Bokstaven ŋ er en sammensetning av n og g og uttales som i norsk 'sang'

Bokstaven r uttales som en skarre-r

Bokstaven s uttale som i engelsk 'thing'

Bokstaven ɯ uttales som en norsk u med urundede lepper

Bokstaven v uttales som en b hvor luften slipper ut mellom leppene og brukes også i sammensetninger for å vise lepperunding på konsonanten: gv [kʷ] og ŋv [ŋʷ]

Bokstaven y ble også brukt i sammensetninger for å vise at konsonanten følges av en j-lyd: my [mʲ] by [pʲ] gy [kʲ] ny [ɲ], men y'en skrives ikke foran fremre vokaler: 'lat' uttales [kʲik], men skrives gik, 'hard' uttales [kʲeŋ] og skrives geŋ

Standard zhuang har 6 toner:

Tone

Tegn

Tall

Mønster

1

Ingen tegn

24

˨˦

2

Ƨ ƨ

31

˧˩

3

З з

55

˥

4

Ч ч

42

˦˨

5

Ƽ ƽ

35

˧˥

6

Ƅ ƅ

33

˧

Tallene viser tonehøyder fra 5 (høy) til 1 (lav). Tallet 33 viser dermed en middels rett tone.

Mønstrene viser i stedet tonens gang med strek, f.eks. ˧˥ er en tone som stiger fra middels til høy.

Tonetegnene brukes kun i åpne stavelser (stavelser som ikke slutter på konsonant). Lukkede stavelser har kun 3 toner og markeres som følger:

stavelser som slutter på -p, -t, -k gjengir 3. tone hvis vokalen er kort og 5. tone hvis vokalen er lang (den kalles da 7. tone)

stavelser som slutter på -b, -d, -g gjengir 6. tone (som da kalles 8. tone)

Uttalen av sluttkonsonantene er uutløst -p, -t, -k enten de skrives med b/d/g eller p/t/k, de uttales altså uten å åpne munnen for å slippe ut luft før man går videre til neste lyd.

Etter hvert utelot man å skrive tonene i lånord fra kinesisk. Gamle låneord fra kinesisk har 6 toner som andre ord i zhuang, mens moderne låneord har bare de fire tonene i standard kinesisk.

Apostrof (') viser stavelsesskille ved mulighet for misforståelse: faŋ'an 'plan'

Norge på zhuang med ny og gammel rettskrivning

Norge på zhuang av Pål Johansen. CC BY SA 3.0

I 1982 ble skriften fra 1957 erstattet med en ny rettskrivning, som kun bruker latinske bokstaver. De fleste bokstavene skrives fremdeles likt, men følgende er forskjellige:

1957

1982

Uttale

Ƃ ƃ

Mb mb

[ɓ]

Ƌ ƌ

Nd nd

[ɗ]

Ə ǝ

Ae ae

[a]

Ŋ ŋ

Ng ng

[ŋ]

Ɵ ɵ

Oe oe

[o]

Ɯ ɯ

W w

[ɯ]

De implosive lydene skrives nå med prenasalisering (dvs med en m eller n foran). Navnet på det gamle tegnskriftspråket sawndip har en slik lyd og uttales [θaɯ˨˦ɗip˥].

Kort a og o skrives nå med sammensatt bokstav med bokstaven e. 

Bokstaven e som uttales [ɤ] i lånord fra kinesisk i 1957-rettskrivningen er nå erstattet med bokstaven w med samme funksjon.

Tonetegnene er også byttet ut med vanlige bokstaver: 

Tone

1957

1982

Tall

Mønster

1

Ingen tegn

Ingen tegn

24

˨˦

2

Ƨ ƨ

Z z

31

˧˩

3

З з

J j

55

˥

4

Ч ч

X x

42

˦˨

5

Ƽ ƽ

Q q

35

˧˥

6

Ƅ ƅ

H h

33

˧

Selv om bokstaven h brukes både for lyden [h] og 6. tone, skaper ikke det forvirring, ettersom lyden [h] kun forekommer i fremlyd. Bokstaven h i utlyd viser derfor kun tonen.

Tonene kalles tone nummer 1, 2, 3 osv, f.eks. diuh daih ngeih 'tone nummer 2', hvor alle ordene har tone 6.

Eksempler på toner med gammel og ny rettskrivning: 

Tone

1957

1982

Betydning

1

na

na

tykk

2

naƨ

naz

risåker

3

naз

naj

ansikt

4

maч

max

hest

5

vaƽ

vaq

bukser

6

noƅ

noh

kjøtt

Også i den nye rettskrivningen brukes apostrof som stavelsesskille når det kan oppstå misforståelser om hvilken stavelse konsonanten tilhører: sim'in 'opprørt', go'gvangq 'palme', seng'eiq 'forretning'

Stavelser kan begynne med følgende konsonanter ordnet etter artikulasjonssted:

b, mb, m, f, v, d, nd, n, s, l, by, gy, ny, my, c, y, g, gv, ng, ngv, h, r

Stavelsene kan ha følgende mulige endelser: 

a [aː]

[ɐ]

e [eː]

[iə/iː]

i [ĭ]

o [oː]

[ŏ]

[uə/uː]

u [ŭ]

w [wə/ɯː]

[ɯ̆]

ai

ae [aei]

ei

 

 

oi

 

 

ui

wi

 

au

aeu

eu

 

iu

 

ou

 

 

 

 

 

aw

 

 

 

 

 

 

 

 

 

am

aem

em

iem

im

om

oem

uem

um

 

 

an

aen

en

ien

in

on

oen

uen

un

wen

wn

ang

aeng

eng

ieng

ing

ong

oeng

ueng

ung

 

wng

ap

aep

ep

iep

ip

op

oep

uep

up

 

 

at

aet

et

iet

it

ot

oet

uet

ut

wet

wt

ak

aek

ek

iek

ik

ok

oek

uek

uk

 

wk

ab

aeb

eb

ieb

ib

ob

oeb

ueb

ub

 

 

ad

aed

ed

ied

id

od

oed

ued

ud

wed

wd

ag

aeg

eg

ieg

ig

og

oeg

ueg

ug

 

wg

De korte vokalene er i uttalegjengivelsen for ordens skyld også markert med en liten bue (˘), for tydelig å vise at de er korte, i motsetning til de øvrige vokalene som er lange og markert med et kolon-lignende tegn.

Stavelsene dannes ved å sette sammen en konsonant med en mulig endelse.

Diftongene ei og ou finnes ikke i standarddialekten, men er tatt med i skriftspråket fordi mange andre dialekter har dem. Det samme gjelder for lyden ny /ɲ/.

Bokstavene by og my uttales bl og ml med eldre uttale og også i andre dialekter, f.eks. bya 'fisk' uttales da [plaː] i stedet for [pʲaː]

Norge på zhuang skrives Nozveih med moderne rettskrivning og Noƨveiƅ med 1957-rettskrivningen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.