ytterbium

Ytterbium, (av Ytterby, Sverige), metallisk grunnstoff som tilhører lantanoidene i grunnstoffenes periodesystem. Ytterbium metall er sølvgrått, duktilt og så mykt at det kan skjæres med kniv. Det eksisterer i to allotrope former, α-ytterbium med flatesentrert kubisk struktur opp til 760 °C og β-ytterbium med romsentrert kubisk struktur ved høyere temperaturer. I mange av sine fysiske egenskaper viser ytterbium en viss likhet med jordalkalimetallene, særlig barium.

Ytterbium antas å utgjøre 3·10⁻⁴ vektprosent av jordskorpen, og forekommer sammen med yttrium og de tyngre lantanoidene (yttriumgruppen) i mineraler som euxenitt, gadolinitt, xenotim m.fl.

Ytterbium er elektropositivt, uedelt og forholdsvis reaktivt. Det er relativt bestandig i luft opp til ca. 200 °C, men reagerer langsomt med vann. Metallet løses lett i fortynnede og konsentrerte mineralsyrer og i flytende ammoniakk. I sine kjemiske forbindelser har ytterbium oksidasjonstall +II og III, hvorav III er mest stabilt og vanlig. – Oksidet Yb₂O₃ er basisk.

Ved opparbeidelse av lantanoidemineralene (se yttrium), fås ytterbium i form av oksidet Yb₂O₃. Oksidet reduseres til metall ved oppvarming med lantan, aluminium m.fl., og metallisk ytterbium sublimerer og avsettes på en avkjølt plate. Det kan raffineres videre ved resublimasjon.

Ytterbium og ytterbiumforbindelsene har hittil funnet få anvendelser. Ytterbium er blitt foreslått som aktivator for lysstoff-fosforer, for omforming av infrarød stråling til synlig lys, for halvlederformål, i lasere og for spesielle katalysatorer. Den radioaktive isotopen ¹⁶⁹Yb med halveringstid 30,7 dager er blitt brukt i apparater for ikke-destruktiv testing av materialer og for diagnoseformål i medisinsk radiografi.

Ytterbium ble oppdaget i 1878 av Jean-Charles de Marignac i Genève i en prøve av erbiumoksid (erbia) som var fremstilt av gadolinitt. Ved ekstraksjon med vann fikk han et rødt oksid som fikk navnet erbia, og dessuten et fargeløst oksid som han kalte ytterbia etter Ytterby i Stockholms skjærgård. Den fargeløse ytterbiumfraksjonen viste seg senere å inneholde også scandium og lutetium. Grammengder av ytterbium metall ble første gang fremstilt i 1953 av F. H. Spedding og medarbeidere ved Iowa State University.