Xenotransplantasjon, overføring av celler, vev eller organer fra en art til en annen, for eksempel transplantasjon fra dyr til menneske. Mangel på organer og celler fra mennesker til transplantasjon er en viktig drivkraft bak forskningsvirksomheten på dette området. Det er for eksempel stor mangel på hjerter fra nylig avdøde mennesker for transplantasjon. Det er også et stort behov for transplantasjon av friske celler til pasienter med bestemte sykdommer, for eksempel transplantasjon av insulinproduserende celler til pasienter med insulinkrevende diabetes (type 1-diabetes).

Ved xenotransplantasjon av levende celler kan forkastelsesreaksjonen (avstøtningsreaksjonen) bli spesielt rask og sterk, ofte sterkere enn ved en allotransplantasjon. Det skyldes at individer som tilhører to forskjellige arter er mer forskjellige enn to individer som tilhører samme art. Derfor vurderte man tidlig xenotransplantasjon av organer fra ape til mennesket, fordi disse arter utviklingsmessig står hverandre relativt nært. Aper reproduserer seg imidlertid langsomt. Skulle man for eksempel benytte aper som hjertegivere, ville aper raskt kunne bli totalutryddet. Av denne grunn, og fordi aper utviklingsmessig står oss mennesker så nært, finner mange det uetisk å bruke aper som organgivere, uten i spesiell forskningsmessig sammenheng. I tillegg er det en potensiell fare for overføring av virus (hiv etc.) fra ape til menneske ved transplantasjon.

Grisen er i dag den mest aktuelle dyregiver for xenotransplantasjon av celler og organer til mennesket. Det skyldes at grisen reproduserer seg raskt og de avles nesten bare for slakting. Dessuten er grisens anatomi og fysiologi ikke svært forskjellig fra menneskets, og organstørrelse kan velges i forhold til pasientens alder. Det største problemet med en evt. xenotransplantasjon fra gris til menneske er imidlertid at mennesket har naturlige antistoffer som raskt reagerer med cellemembranmolekyler hos grisen, bl.a. i grisens blodårer. Disse antistoffene vil føre til at det transplanterte griseorganet vil bli forkastet i løpet av få minutter etter transplantasjonen, i en såkalt hyperakutt forkastelsesreaksjon. Før xenotransplantasjon av organer fra gris til menneske kan bli aktuelt, må denne raske forkastelsesreaksjonen unngås. Derfor har man nå ved genteknologi laget griser som bedre vil egne seg som organgivere til mennesket, ved at det enten er satt inn molekyler som beskytter griseorganet mot en slik hyperakutt forkastelsesreaksjon, eller at man har fjernet de molekylene som de fleste av disse naturlige antistoffene reagerer med. Forsøk på xenotransplantasjon av hjerte fra slike genmodifiserte griser til aper (som har de samme naturlige antistoffene mot gris som mennesket har) har vist at hjertet da ikke ødelegges av denne hyperakutte forkastelsesreaksjonen. Alle problemer er imidlertid ikke løst med dette. Xenotransplantasjon av griseorganer vil også lede til de samme forkastelsesreaksjonene som vi ofte ser etter transplantasjon av organer fra menneske, som kan bli ekstra sterke etter en xenotransplantasjon. En mulig mottaker av et xenotransplantat må sannsynligvis bruke store doser immunsupprimerende midler (se immunsuppresjon).

Man har lenge vært opptatt av at det også etter xenotransplantasjon fra gris kan være en viss fare for overføring av smittestoffer (virus etc.), som mennesket i dag har mangelfull immunitet mot. Derfor er forsøk på xenotransplantasjon av levende vev fra dyr til mennesket foreløpig forbudt å utføre i mange land, inkludert Norge. De siste års forskning har imidlertid vist at risikoen for overføring av smittestoffer etter xenotransplantasjon fra gris er meget liten. Det kan derfor snart komme endringer i lovreguleringen på dette området.

Xenotransplantasjon av dødt vev, for eksempel hjerteklaffer fra gris, medfører ikke forkastelsesreaksjoner. Pga. forbehandlingen av det døde vevet er faren for overføring av smittestoffer meget liten ved denne spesielle form for xenotransplantasjon. Slike transplantasjoner utføres derfor i mange land, også i Norge.

Det foregår for tiden (2007) stor forskningsvirksomhet på dette området. Sannsynligvis vil de første kliniske xenotransplantasjoner av levende vev være overføring av celler, for eksempel overføring av friske insulinproduserende celler fra gris til pasienter med insulinkrevende diabetes. Det er i dag ikke mulig å si når klinisk xenotransplantasjon av hjerte og andre organer kan bli aktuelt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.