walisisk litteratur

Walisisk litteratur er ved siden av den irske den betydeligste keltiske litteraturen, med ubrutt tradisjon fra slutten av 500-tallet evt..

I de eldste manuskripter fra 1100-tallet mener man å ha belagt dikt av Aneirin og Taliesin, begge på 500-tallet. Denne diktningen er av episk-heroisk karakter med allitterasjon og innrim, som ble videreutviklet på 1200-tallet til et intrikat system (cynghanedd). De elegisk-epigrammatiske diktene omkring personen Llywarch Hen stammer fra 800-tallet.

Poesi som faller utenfor den sentrale skaldetradisjonen, er utformet i versemålet englynion. Diktene har gjerne naturen som hovedtema og utgjør sammen med tilsvarende irske dikt et unikt bidrag til verdenslyrikken. Fra det nordvestlige Wales stammer en samling prosafortellinger om kong Arthur og ridderne av det runde bord, Mabinogion fra 1000-tallet.

På 1100- og 1200-tallet dominerte hoffbardene, de såkalte gogynfeirdd (eg. forholdsvis tidlige diktere), som fortsatte tradisjonene fra forgjengerne (cynfeirdd, tidlige diktere).

På 1300-tallet trådte Dafydd ap Gwilym frem. Dafydd fulgte to tradisjoner. Han skrev oder (aedlau) etter strenge regler om allitterasjon, og tolinjede strofer med rim på annenhver betont og ubetont endestavelse (cywyddau). Dafydds betydning beror på den enkelhet han tilførte det poetiske språket og de nye temaer han hentet fra trubadurdiktningen.

Reformasjonen førte til oversettelse til walisisk av Det nye testamentet i 1567, av hele Bibelen i 1588, og med det grunnlaget for den nye walisiske prosaen. Til å begynne med bestod denne hovedsakelig av oversettelser. Men den walisiske renessanse på 1600-tallet, som viste stor interesse for gammel historie, språk og litteratur, førte til originale religiøse skrifter av Morgan Llwyd (1619–1659) og Ellis Wynn o Lasynys (1671–1734), som ofte regnes som den største walisiske prosaisten.

Den walisiske poesien gikk nye veier og kombinerte folkesanger med etterligninger av samtidig engelsk populær poesi og sofistikert lyrikk, for eksempel i Edmund Prys' metriske versjon av Davids salmer og Rhys Prichards Cannwyll y Cymry (Walisernes lys), og videreført i Goronwy Owens (1723–1769) lyrikk. Wales' store romantiker er Edward Williams under pseudonymet Iolo Morganwg (1747–1826).

Av uvurderlig betydning for walisisk litteratur og kultur overhodet var opprettelsen av eisteddfod, som bevirket at den walisiske poesis klassiske former i dag er like populære som tidligere. Metodistenes vekkelsesbølge fikk betydning med salmediktere som William Williams og Ann Griffiths.

På 1800-tallet utgjorde politiske skrifter en vesentlig del av prosalitteraturen. Blant de fremste skribentene er Samuel Roberts og Gwilym Hiraethog (William Rees). Det ble dessuten utgitt tidsskrifter, biografier, prekener og brev. Blant skjønnlitterære forfattere utmerket Daniel Owen seg. Blant lyrikerne nådde John Hughes (Ceiriog) lengst. De største navnene på begynnelsen av 1900-tallet er lyrikerne Thomas Gwynn Jones, William J. Gruffydd, Robert Williams Parry og Thomas Parry-Williams. Mer politisk glødende er D. Gwenallt Jones og Saunders Lewis. Lewis er best kjent for sine dramaer.

Etter andre verdenskrig har særlig Bobi Jones og Euros Bowen markert seg som de mest spennende lyrikere, blant de yngre Gwyn Thomas. Tidsskriftet Y Llenor, i perioden 1922–1951, gjorde mye for å bedre kårene for walisisk prosa. Videre nevnes essayisten og historikeren R. T. Jenkins og novelle- og romanforfatterne Tegla Davies, Thomas Rowland Hughes, Kate Roberts og D. J. Williams.

Blant de yngre og mer eksperimenterende er John Gwilym Jones og Islwyn Ffowc Ellis. Dramaet har også fått sin plass i nyere walisisk litteratur med Saunders Lewis og John Gwilym Jones. Blant de yngre kan nevnes Gwenlyn Parry.