Virvelsøylen, ryggraden, en serie nær forbundne knokler eller brusker, virvler (vertebrae), som på dyrets ryggside er orientert langsetter lengdeaksen fra hodeskalle til halespiss; karakteristisk for virveldyr. Suksessive virvler er forbundet til en sammenhengende søyle ved mellomvirvelskiver som består av trådbrusk og ligger mellom virvellegemene. Virvelsøylen er avstivet med tallrike bindevevsbånd mellom de enkelte virvler.

Virvelsøylen erstatter ryggstrengen (chorda dorsalis), som i fosterlivet utgjør det primære akseskjelettet. Virvelsøylen formes omkring korda, som fortrenges, så bare rester finnes bevart i mellomvirvelskivene. Dette gjelder f.eks. mennesket, der hver mellomvirvelskive kommer til å inneholde en slimaktig kjerne, nucleus pulposus. Denne kjernen fungerer som en væskepute under høyt trykk. Hos fugl forsvinner korda fullstendig. Hos rundmunner og stør og andre urgamle fisketyper forblir ryggstrengen et fremtredende støtteorgan også i det voksne dyret. Fra og med ekte benfisk og hos firføttinger har virvelsøylen overtatt som endelig aksialt støtteorgan.

I motsetning til ryggstrengen utvikles virvelsøylen etter et segmentert mønster (metameri). Virveldyrenes kroppsmuskulatur anlegges i samsvar med de opprinnelige ursegmentene hos det unge fosteret, se myomer. I hovedtrekk oppstår hver enkelt virvel ved sammensmeltning av anlegg fra to på hverandre følgende ursegmenter, hvilket resulterer i at virvlene blir liggende intersegmentalt i forhold til muskelsegmenter og innervasjon. Dermed kan muskelfibrer i ett muskelsegment bindes til suksessive virvler. Antall virvler hos det voksne dyret samsvarer med tallet på ursegmenter. Rundmunner er virveldyr med ufullstendige virvler; de har innenfor hvert ursegment ovenpå ryggstrengen to bruskbuer som omgir og beskytter ryggmargen. Stører har bruskbuer også på ryggstrengens underside. Hos benfisk skjer det en fullstendig forbening i og omkring ryggstrengens skjede som grunnlag for virveldannelsen. Benfiskenes virvler består av et virvellegeme (centrum), som på ryggsiden har en nevralbue omkring ryggmargen, i haleregionen er det dessuten på buksiden en hemalbue som omslutter et langsgående blodkar. En typisk pattedyrvirvel består av en kort, massiv sylinder, virvellegemet, som vender fremover, og en virvelbue, som vender bakover. Sammen omslutter de virvelhullet. Alle virvelhullene i fellesskap danner den sammenhengende virvelkanalen for ryggmargen.

Virvellegemet er formet slik at de enkelte virvler best mulig ledder mot hverandre, så stabilitet forenes med bøyelighet. Hos de fleste pattedyr og mennesket er virvellegemet avflatet foran og bak (acoele virvler), mens de hos de fleste benfisk er uthulet på begge endeflatene (amficoele virvler). Hos noen padder og mange krypdyr er virvelens forreste flate uthulet og den bakerste flaten halvkuleformet (procoele virvler). Det motsatte, med bakerste flate uthulet og den forreste konveks, forekommer hos en del krypdyr og fisk (opisthocoele virvler). Flatene mellom fuglenes halsvirvler er formet som sadelflater (heterocoele virvler).

Hos pattedyr er virvelsøylen inndelt i tydelige regioner, og antall virvler i hver region er nokså konstant (hval, dovendyr, beltedyr og maurslukere er blant de få unntakene). Typisk er følgende antall: 7 halsvirvler (også hos sjiraff), 12–13 brystvirvler, 5–6 bukvirvler, 2–5 korsvirvler samt et varierende antall halevirvler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.